Hverdagsliv,  I media,  Personlig

Hva skjer hos meg?

Nå har det vært stille fra meg lenge. Det er på tide at jeg forteller hvorfor. 

Sist jeg publiserte et innlegg skrev jeg om at jeg skulle til Spania. At det bare er en og en halv måned siden synes jeg er ufattelig. Det har skjedd så mye siden da, at jeg ikke helt klarer å forstå at det ikke har gått lengre tid.

Uka i Spania var fantastisk og jeg har tenkt å lage et innlegg om det etter hvert, men akkurat nå skjer det så mye annet at å skulle skrive et glad-innlegg om reisen blir litt vanskelig. Rett etter at jeg kom hjem fra turen oppstod det en konflikt i assistentordningen min. Det har vært tungt å håndtere, siden det resulterte i at jeg mistet håpet om at livet med assistanse kunne være noe annet enn negativt. Det har vært mye å ta innover seg, det har skapt mye frykt og ubehag. Å være avhengig av andre mennesker har nå blitt noe helt grusomt for meg. Jeg har bare endt med å føle at det eneste trygge er å gå på autopilot gjennom dagen. Og det føles ikke bra.

Hele hendelsen kom som et stort sjokk for meg og jeg har ikke hatt det bra oppi dette. Hva jeg vil, hvem jeg er, hvordan jeg skal håndtere ting – alt har forandret seg og jeg må nå prøve å ikke miste meg selv oppi dette. For jeg skal være ærlig å si at det har vært en reell risiko for å faktisk miste meg selv helt her. Jeg har vært langt nede. Men jeg har en fighter i meg, og det en denne egenskapen som holder meg igang. 

Det er ikke bare denne ene hendelsen som har gjort dette, den var bare med på å få begeret til å renne over. Men så, etter at begeret rant over skjedde det enda mer. Alt føles bare for mye til å være sant. Det er så mye å håndtere at jeg ikke vet hva jeg skal føle engang. Jeg føler alt samtidig som jeg føler ingenting. 

Jeg fikk vite at kommunen har fjernet min BPA-leverandør fra konsesjonsavtalene. Jeg må bytte leverandør, noe som fører til at jeg mest sannsynligvis ender opp uten bolig i nærmeste fremtid.

Og hva betyr det egentlig at jeg ender opp uten bolig? Det betyr kaos. Fullstendig kaos i en tid der jeg ikke har kapasitet til kaos.

Hvis jeg likevel må ut av leiligheten – hvis jeg uansett må gjennom full flytteprosess – så ønsker jeg også å bytte sted. Komme meg vekk fra Nittedal kommune som bare ser på meg som en utgift og et problem. Jeg er ikke det. En utgift, tja. Et problem? Nei, for hadde kommunen bare lyttet til meg så kunne vi løst problemene. Men hva med alt det andre jeg er? For det første er jeg en innbygger i kommunen. For det andre er jeg en stor arbeidsplass for kommunens andre innbyggere. For det tredje er jeg et menneske. Men nei da, ikke se på det. Se på meg som en byrde heller. Det gir mening.

Hvorfor i alle dager skulle jeg ønske å bli i Nittedal?

Men å flytte er ikke bare-bare for en i min situasjon. Jeg kan ikke leie, for jeg har ikke råd til en optimal bolig. Får jeg bostøtte? Nei, jeg har for høy inntekt til det. Så da er alternativet å kjøpe bolig – noe som også er det jeg har mest lyst til. Men vet du hva? Jeg har for lav inntekt til å få lån i vanlig bank. Systemet på sitt beste, eller? Jeg havner jo derimot i kategorien over de som kan få startlån av kommunen. Men nå er vi i slutten av året, så de fleste kommunene har brukt opp midlene fra Husbanken og får ikke nytt før i mars.

Så hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke vente til mars. Da er jeg nok husløs. Til mars burde jeg ha bolig på plass, vedtak på BPA i kommunen, assistenter… Hva skal jeg gjøre når det ikke finnes hjelp å få? Jeg aner ikke. Men forhåpentligvis finner jeg ut av det. Jeg gir meg jo ikke. 

Det er en tøff tid. Det har vært et tøft år. Egentlig har jeg hatt all grunn til å bare gi opp alt for lenge siden. Men det er jo ikke meg. Jeg har aldri gitt opp noe som helst i hele mitt liv. Så jeg finner ting som gir meg glede og håp, jeg jobber hardt for å komme meg fremover og dit jeg vil. Jeg er sliten. Og «sliten» er faktisk en underdrivelse. Jeg tror ikke engang det finnes ord som forklarer det jeg er. Men jeg er her. Jeg er i live. Og jeg har mot til å stå opp for meg selv når jeg blir urettferdig behandlet – og det har det vært mye av dette året. Men jeg klarer meg. Og jeg har håp om at ting en dag blir bedre. 

Tekst: Malin F. Pedersen 

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: