Hverdagsliv

Jeg overlevde

Dagene går og jeg vet ikke egentlig hva som skjer videre. Men om det er noe jeg faktisk vet, så er det at jeg klarer meg. Jeg klarer meg alltid.

Det har vært en tøff tid. Det har vært et tøft år. Lite har gått riktig vei, og mye har gått feil vei. Jeg har vært sliten. Fullstendig utkjørt, utbrent, utmattet og tom. Helt ferdig. Og så kom det til punktet der jeg tenkte: «Nå kan faktisk ikke ting bli verre, så nå kan jeg slutte å bekymre meg!». Vel, det varte jo ikke lenge. Gjett hvem som plutselig ble syk og har ligget nede i over tre uker? Ja! Du gjetta riktig! Meg!

Det starta med en enkel forkjølelse, som gikk over til hoste. Det varte en ukes tid, og så forsvant det. Jeg erklærte meg selv frisk. Det varte i fem dager, og så fikk jeg vondt i halsen. Feber. Elendig form. Hoste igjen. Jeg valgte å ta kontakt med lege og det endte med at jeg begynte på penicillin, for legen forstod alvoret. En enkel halsbetennelse for meg kan fort snu seg til noe mye verre. Og det gjorde det også. Samme dag ble hosten verre. Og det gjorde vondt. Det gjorde vondt å hoste. Det gjorde vondt å snakke. Det gjorde vondt å puste. Det jeg prøvde å unngå med å starte på penicillin klarte jeg visst ikke å unngå likevel. Etter 11 år uten lungebetennelse var tiden inne for å ødelegge det at jeg virkelig var på vei til å få en bra rekord. Ikke at 11 år ikke er en fantastisk rekord for meg, men jeg hadde likevel håpet den ble enda bedre. 

Heldigvis begynte penicillinen å ta tak etter litt over et døgn. Det betydde absolutt ikke at jeg var ute av faresonen og hadde det greit, men det betydde i hvert fall at kroppen nå hadde større sjanse til å sloss imot. Og jeg kan love deg at jeg har sloss. Lungebetennelse i lunger med under 20% kapasitet er ikke noe man skal se lett på. Jeg vurderte ambulanse og sykehus flere ganger. Men jeg orket ikke. Jeg orket ikke tanken på å først måtte forklare alt for ambulansepersonellet, for deretter å gjøre det igjen på sykehuset. Flere timer med undersøkelser på akuttmottaket. Røntgen, leger, blodprøver, prat. Jeg hadde ikke energi til det. Jeg ble derfor hjemme, selv om jeg kanskje burde vært innlagt på sykehuset. 

Det har vært noen slitsomme uker, både for meg og mamma. At alle assistentene ble syke samtidig var virkelig uheldig. Jeg og mamma har vært mye alene, og å være alene når jeg er såpass syk er ikke bra. Men vi har klart oss. Og jeg er nå nesten helt fri for hoste. Vet du hvorfor? Fordi jeg ble forbannet. Jeg har da vel ikke gått gjennom hele helvete i år, for så å bare gi etter når kroppen ikke klarer å stå imot en liten bakterie. Nei, vet du hva! Jeg tok det jeg hadde av kraft i kroppen, og så klikket jeg fullstendig på denne lungebetennelsen som kom snikende. Jeg orker ikke mer motgang. Lungebetennelsen måtte bare forsvinne. Jeg ga den ingen andre alternativer, så da måtte det bli sånn. Den måtte bare bort.

For det er en sånn holdning jeg har fått til livet nå. Problemer må bare løse seg, for noe annet gidder jeg ikke. Jeg er lei. Ordentlig lei. Jeg bare orker ikke å håndtere og fikse ting lenger. Nå må ting bare ordne seg av seg selv, og i mellomtiden koser jeg meg bare med andre deler av livet. Det har funket en liten stund nå, men lungebetennelsen og det at jeg måtte ha hostehjelp og medisiner flere ganger om dagen satte jo en liten stopper for det. Du vet, å puste er en ganske viktig del av det å leve liksom…

Men jeg puster. Jeg lever. Å bli såpass syk gjør at man får bedre perspektiv på ting. Jeg har ikke lyst til å leve som jeg gjør, der jeg må kjempe for absolutt alt. Jeg må kjempe for de små tingene som burde vært en selvfølge. Bare det å få lov til å ha en normal hverdag. Man skulle tro det var enkelt å få til når man bor i et land som Norge. Men nei da. Man må faktisk kjempe så mye at man til slutt ender opp med å bli alvorlig syk – så syk at man da må begynne å kjempe for livet.

Jeg klarte den kampen. Jeg overlevde denne gangen også. Men nå er jeg virkelig ordentlig lei av å bare overleve her i livet. Når skal jeg få begynne å leve? Svaret er enkelt: NÅ!

Kaos og problemer får bare komme. Det ordner seg på et vis uansett. Det er i hvert fall det jeg satser på nå. 

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: