Lyset og mørket

Varme og solskinn, grillmat og god stemning. Det er sommer, og jeg nyter å leve. Men livet er ikke alltid lyst og i blant havner man i mørket. 

Nå sitter jeg her, god og mett etter å ha spist grillet kylling. Da jeg stod opp i dag hoppet jeg rett i bikinien, for jeg hadde et stort behov for å bare koke litt i sola. Mye i livet mitt har vært komplisert og tungt i lang tid nå, og det har vært vanskelig å finne energi, mot og lyst til å gjøre noe som helst. Jeg har derfor ikke prioritert å sole meg så mye i sommer, for det har krevd så mange tiltak. Solkrem, bikini, legge meg ute, smelte i sola, bli sliten etterpå. Det har egentlig bare hørtes forferdelig ut. Men hvorfor? Jeg liker jo å sole meg. Jeg trenger sol. Men man ser ikke sånt når det føles som at hele Universet bare jobber mot en. Og det har jeg følt lenge. På hvert eneste område i livet mitt, fra små til store ting, har jeg møtt på motgang, utfordringer, situasjoner som krever at jeg har tatt vanskelige valg. Man blir faktisk helt motløs av sånt. Til slutt orker man ingenting, fordi alt føles for mye. Det som føles best i en slik situasjon er å bare gjøre minst mulig.

Når alt i livet plutselig bare er motgang er det hele tiden problemer som må løses. Da er det dette energien går til. Problemløsning. Dag og natt. Man tenker ikke på annet. Disse problemene må løses, og derfor har man ikke rom for annet. Jo, tid til å gjøre ting man liker finnes. Man har tid. Men når man går rundt i en konstant «må gjøre-modus» blir man sliten. Man føler også at man ikke kan gjøre andre ting før man har gjort det som må gjøres. Det som egentlig ikke kan vente. Den haugen med problemer du må løse, ellers blir ting verre. 

Å leve i en slik tilstand suger alt som heter livsglede ut av deg. Når til og med ting man liker å gjøre føles for krevende, har man havnet i en ond sirkel. Problemer tapper energien ut og man blir til slutt helt tom av å ikke få en pause. Og når man føler seg tom har man i hvert fall ikke ork til å gjøre tiltak som å smøre seg inn med solkrem. Da blir man heller inne, for inne er ikke solkremen nødvendig. Men her dukker det da opp noe som faktisk gjør situasjonen verre. Man gjør ikke de tingene man liker å gjøre. Og de tingene man liker å gjøre er faktisk ting som kan gi energi. 

Jeg er lei av å leve i en tilstand der jeg ikke har det bra, og jeg vet løsningen på det. Jeg vet hvordan jeg kommer meg ut av det, for jeg har vært der før. Dette er ikke første gang livet gir meg et hardt slag i magen. Jeg har vært nede før, men kanskje ikke så langt nede som nå.

Jeg har tenkt mye på hva jeg gjorde sist. På hvordan jeg kom meg ut av det. På hvilke tiltak jeg gjorde. Men forskjellen på da og nå, er at den gangen hadde jeg et desperat ønske om å komme meg opp igjen, så jeg var villig til å gjøre hva som helst. Sånn var det ikke nå. Klart jeg ikke vil ha det tungt og vanskelig, men jeg ville likevel leve i denne tilstanden. Jeg ville synes synd i meg selv og jeg ville være sint på omverdenen. Men hvorfor, lurer du kanskje da? Det kan jeg fortelle deg: Fordi jeg hadde lov til det. Fordi jeg hadde all rett til å være sint. Fordi jeg hadde all rett til å føle at dette var urettferdig mot meg. Jeg har ikke fortjent det jeg har vært gjennom det siste året. Det finnes bare et ord for det. «Helvete». Jeg føler jeg har vært i helvete, fordi det kan ikke gå an at livet skal være så vanskelig her oppe på Jorden. Det kan ikke være meningen at det skal være sånn. 

Jeg er fremdeles sint. Jeg synes fremdeles synd i meg selv. Men jeg er ferdig med å gå rundt å ha vondt. Universet kaster kanskje problemer på meg, men fader, jeg har blitt god på å løse de!

Jeg har tenkt synes synd på meg selv en stund til, for det gjør at jeg gir meg selv omsorg. Jeg tar hensyn til at jeg er sårbar nå og har lite kapasitet å gå på. Jeg har også tenkt å fortsette å la sinnet være inni meg, for det hjelper meg. Det gjør at jeg forsvarer meg når noen prøver å utnytte sårbarheten min. Det gjør at jeg beskytter meg mot det som kan gjøre at jeg har enda mindre kapasitet å gå på. Jeg skal ikke lengre ned nå. Jeg skal opp. Og om det betyr at jeg må bli forbannet og si «fuck off», så er det nettopp det jeg kommer til å gjøre. 

To timer i sola i dag ga meg energien og motet til å skrive dette innlegget. Det ga meg lyst til å innrømme overfor dere at jeg er sint på verden. Det er ingen lett innrømmelse å komme med i et samfunn der alle forventer at man bare skal tenke positivt og smile. Det er også sånn de fleste kjenner meg – som hun der smilende jenta som alltid ser lyst på ting. Men vet du hva? Det lyset du ser som skinner kan ikke eksistere uten et mørke. Jeg er ikke bare sol, glitter, regnbuer og enhjørninger. Jeg er også den mørke regnskyen som kommer, med torden og lyn som sin etterfølger. Men jeg liker det. Å tilbringe mye tid mørket gjør at man utvikler nattsyn. Man lærer å tilpasse seg miljøet og situasjonen man er i, og på den måten klarer man å takle enhver utfordringer som kommer. Derfor trenger man litt tid i mørket også, for kun på den måten blir man sterk nok til å tåle alt. 

Tekst: Malin F. Pedersen