Alltid ærlig. Eller?

Malin: I fjor begynte jeg å tenke over hva det vil si å være ærlig. Jeg hadde alltid sett på meg selv som et ærlig menneske, men jeg tenkte mye på dette og til slutt fant jeg ut at det ikke stemte. Jeg var ikke så ærlig som jeg trodde. Det var ikke det at jeg alltid kom med store løgner og aldri sa noe sant. Det var heller det at jeg kom med små, uskyldige løgner. Sånne små løgner man kommer med for å unngå ubehageligheter. Slik som svaret man gir på spørsmålet «Hvordan har du det?». Hvor mange ganger har du ikke svart «Jo, jeg har det fint, jeg», når du egentlig ikke mente det? Dette er et spørsmål folk som oftes stiller uten at de er interessert i et ordentlig svar. Det er et vanlig høflighetsspørsmål. Det er bare smalltalk. Og nettopp derfor svarer man ikke ærlig heller. For hva skjer om du sier «Jeg har det ikke så bra»? Det kommer selvfølgelig an på hvem som spør, men de fleste ville nok ha reagert med å svare noe sånt som «Å, sier du det?», for deretter å snu samtalen over til noe annet, mens du står der og lurer på hvorfor de ikke bryr seg. Så her kommer man ofte med en liten løgn for å unngå slikt. Men hvorfor gjør man det? Og hvorfor stiller man spørsmål man egentlig ikke vil vite svaret på?

Jeg har som sagt tenkt mye på dette, og derfor har jeg lagt godt merke til de gangene jeg selv har kommet med en slik løgn. Og hva oppdaget jeg? Jo, at jeg gjorde det alt for ofte. Og hvis man kommer med løgner – små eller store – kan man virkelig kalle seg selv for et ærlig menneske da? Jeg synes ikke det, og jeg valgte derfor å forandre på både svarene jeg ga og spørsmålene jeg stilte. I dag synes jeg at jeg kan kalle meg for et ærlig menneske, for jeg lyver aldri lenger. Spør du meg om min mening, så får du den også – som oftes. Noen ganger får man spørsmål man ikke kan, eller vil, svare på, men da er jeg ærlig om det også – eller så lar jeg være å svare. Jeg har jo ikke blitt et monster som spyr ut hver eneste mening jeg har for å alltid kunne være ærlig – jeg sårer jo ingen med vilje. Det finnes jo en balanse i dette med å være ærlig også, som med mye annet i livet. Det er virkelig noe i det ordtaket som sier: «Har du ikke noe fint å si, så ikke si noe i det hele tatt». Men man trenger ikke å bli stum bare fordi man ikke har noe fint å si om det man ble spurt om. Man kan snu litt om på det. Om du spør meg om jeg liker antrekket ditt og jeg ser at du selv er fornøyd, så kommer jeg ikke til å svare «nei» selv om det kanskje ikke er det fineste jeg har sett. Jeg kommer nok heller til å finne noe annet å gi deg et kompliment om – som at du er fin på håret, eller enda bedre: at smilet ditt passer til alle slags klesplagg. Om man virkelig vil, så kan man finne noe fint å si om de fleste. (Men slapp av, jeg lover å si hva jeg mener om antrekket ditt hvis jeg virkelig synes du ser dum ut. Jeg lar deg jo ikke gå ut offentlig kledd som en klovn, selv om du er fin på håret). Kanskje noen vil si at det er uærlig å snu spørsmålet om til noe annet, men som jeg skrev lenger opp så finnes det en balanse – det er i hvert fall min mening. Man kan være både ærlig og vennlig.

Noe annet fjoråret lærte meg var hvor mye det kan bety å være ærlig og, ikke minst, åpen – å faktisk tørre å si hvordan ting egentlig er. Er man både åpen og ærlig kan man oppnå mye. Det fikk jeg jo se på den store responsen jeg fikk etter Facebookinnlegget mitt i november. Tenk at så mye positivt kan komme ut av at man velger å være ordentlig ærlig og å la folk få se det!

Og alt dette har fått meg til å lure på hvorfor vi mennesker har en slik motstand mot det å være åpen og ærlig. Hvorfor er vi slik? Hvorfor har vi blitt slik? Hvorfor fortsetter vi å være slik? Er det frykten for hva som kan skje om noen får se hva vi virkelig mener, som gjør at vi lar være? Og hvis det er det, hvorfor har vi en slik frykt? Hvorfor er vi redde for å vise hvem vi er? Vi kan jo ikke være noen andre enn den vi er – i hvert fall ikke om vi er ærlige mennesker. Man kan ikke være et ærlig menneske om man ikke engang er ærlig med seg selv.

Jeg vet ikke med deg som leser dette, men jeg har i alle fall fått nok. Jeg har fått nok av småløgner. Jeg har fått nok av å skjule hvem jeg er. Jeg ser ingen grunn til å svare «fint» når noen spør meg hvordan jeg har det, med mindre jeg faktisk har det fint. Og om jeg ikke har det bra, så kommer jeg ikke til å fortelle det hvis jeg ikke tror personen egentlig er interessert i svaret. Det handler jo også om å være åpen og ærlig på de rette tidspunktene. Men først og fremst tror jeg det hele handler om at vi mennesker er nødt til å slutte å stille spørsmål vi ikke vil ha svar på. Om vi absolutt skal komme med slike upersonlige høflighetsfraser og smalltalk, så kan vi vel heller spørre hva den andre synes om været i dag. Nordmenn elsker jo å prate om været.

Billy Joel sang en gang: «Honesty is such a lonely word». Og han hadde nok rett. Ordet «ærlighet» er et ensomt ord, fordi få mennesker tenker over hva ordet egentlig betyr og hva det vil si å være ærlig. Jeg har i hvert fall tenkt over dette nå, og jeg har innsett at ordentlig ærlighet er en sjelden gave – en gave vi virkelig burde sette pris på når den av og til dukker opp.