Bodø, sykehusbesøk og mye moro

Vi har vært i Bodø, og vi er helt utslitte. Hvorfor må dagene starte så tidlig? Hva er poenget med det? På tirsdag stod vi opp før halv seks for å nå flyet. Og de tre neste dagene stod vi opp før halv ni. Dette er normalt for mange, men for oss er det nesten døden selv. Nesten.

Heldigvis er vi flinke til å holde oss våkne med å irritere fullstendig vettet av hverandre. Dessverre er det ikke bare hverandre vi irriterer når vi er i det rette humøret – jeg er ganske sikker på at minst én person flyttet seg lengre unna oss på venterommet.

Vi har jo tidligere fortalt dere at vi ikke er redd for nålestikk og blod, så å sitte å fnise og tulle mens vi venter på å ta en blodprøve, er helt normalt for oss. Og noe som er enda mer normalt, er at vi fniser og tuller mens blodprøven blir tatt. Hvordan kan man ikke le når fire blodprøvetakere bare gir opp å treffe blodårene? Syv unødvendige stikk – oppå hendene og på håndleddet – og vi bare lo. Nevnte jeg at de også graver rundt med nåla under huden? Og at de treffer nerver og sånt? Den ene hånda mi er både blå og gul. Haha, kjempemorsomt!

Ingen prøver jeg tok, og tester jeg gjorde, fungerte på sykehuset den dagen. De skulle ha meg til å ta noen pusteprøver, ba meg holde pusten i ti sekunder, og så skulle jeg puste rolig etterpå. Puste rolig etter å ikke ha pustet på TI SEKUNDER?! Jeg er ganske sikker på at jeg mistet et par hjerneceller da altså… Å holde pusten er noe jeg helst unngår med tanke på hvor lite lungekapasitet jeg har, og ti sekunder er mye for meg. Ikke ble testene riktig heller, så det var helt bortkastet – det er jo akkurat det man håper på etter å ha pustet og pest så mye at man ser helt kokt ut i ansiktet. Vi måtte le da også.

Dagen etter tok jeg en ny blodprøve, og denne gangen ble det så mye blod at det rant utover. Blodprøvetakeren ble helt fortvilet, stakkars. Vi måtte le nok en gang.

Jeg er forresten helt frisk, og en lege kalte meg en drømmepasient. Og her er samtalen jeg hadde med lungelegen:

Han ble visst litt målløs og hadde plutselig ikke flere spørsmål. Vel, hva skal jeg si? Jeg gidder ikke å være syk. Jeg er ferdig med det.

Lungene mine er tipp topp (bortsett fra at jeg ikke kan holde pusten særlig lenge), og det kunne jeg egentlig ha fortalt de uten alle spørsmålene og testene. To netter sov jeg sånn her – med pustemaskinen min (kalles b-pap) på nesen og måling på øret:

Dagene ble lange på sykehuset, og vi var også en tur innom ortopeden. Lone fikk prøvd ut noen nye greier som skal hjelpe til å støtte opp ledd og muskulatur, og jeg fikk ordnet noe støtter til noen ledd som ikke alltid er samarbeidsvillige. Det var ikke bare på sykehuset vi var omringet av spesialister, nei da, på det meste var det seks spesialister sammen med oss på et lite rom hos ortopeden! Gjett om vi er glade for at de tar ordentlig vare på sånne som oss og gir oss den hjelpen vi trenger!

Vi var kanskje tre dager på undersøkelser, diverse tester og utprøvinger, men det betyr ikke at vi ikke har hatt det bra. Dere vet jo at vi koser oss uansett hvor vi er, og vi ler mye i enhver situasjon. I tillegg har vi jo hatt «fritid» på ettermiddagene og kveldene. Den ene dagen gikk vi på kino med venninnen vår, Julie. Vi så en morsom komedie, og vi hadde det gøy både før, under og etter filmen.

Dere så kanskje dansevideoen av Lone som vi la ut på Facebooksiden vår i går? Vel, sånne ting skjer hele tiden.

I tillegg til å ha det gøy på kino, så har vi hatt gøyale samtaler på hotellrommet, bestilt pizza, vandret rundt i gatene, shoppet…

Og den siste dagen endte vi opp med ny pynt i ansiktet:

Neste tur er allerede planlagt og bestilt. Vi skal til Bulgaria i juni, vi…

Skrevet av Malin