Det er bare hår
I forrige innlegg brukte jeg ordene i overskriften og fortalte at jeg hadde vært uheldig hos frisøren, men at jeg nok skulle klare å overleve det, for det var jo slett ikke verdens undergang. I ettertid fant jeg ut at jeg like godt kunne rocke frisyren helt, så jeg gikk rett på nettet og bestilte hårfarge…
Jeg har perioder der jeg kan være litt nedfor, og jeg skrev jo nylig at jeg var det. Kanskje noen tror at jeg fremdeles er det, men da kan jeg fortelle at nei, jeg er ikke nedfor. For deg er det kanskje rart at det kan gå over så «raskt», men for meg er det nettopp slik det skal være, for meg er det normalt. I løpet av de siste årene har jeg blitt mer selvbevisst. Om jeg føler meg nedfor, eller glad, eller hva som helst, så går jeg fullstendig inn i følelsen og føler den ordentlig, og det gjør noe med meg. Glede vil man jo ha i store mengder, og å være nedfor er jo noe man vil unngå. Så når jeg føler meg glad, og jeg går helt inn i den følelsen, så finner jeg grunnen til hvorfor jeg er glad. Når jeg har funnet grunnen har jeg jo mulighet til å forsterke følelsen ved å få mer av det som ga med gleden. Mens når jeg er nedfor vil jeg jo ikke forsterke følelsen, men likevel går jeg helt inn i den, for årsaken må jeg finne uansett. Kun når jeg har funnet den kan jeg gjøre noe med det. Og om det er et problem som er grunnen, så må det jo enten løses på et vis, eller så må det aksepteres. Og det er dette jeg gjør; jeg plukker meg selv opp når jeg ligger nede ved å ta tak i årsaken til at jeg havnet der.
Noen mennesker er redde for følelser, og jeg kan forstå det. Følelser er vanskelige å kontrollere, og det er klart det kan være ubehagelig å ha en slik innvendig berg- og dalbane. Men jeg har ingenting imot følelser. Faktisk liker jeg følelser godt. For selv om jeg er nedfor i blant, så er ikke det egentlig et problem. Jeg trenger å være nedfor i ny og ne, for det gjør at jeg finner løsninger jeg ikke visste jeg trengte. Og om det er et problem, så vil jeg gjerne ha problemer.
Og når vi er inne på temaet «problemer»… Det var jo et slags problem at jeg ikke var fornøyd med min nye frisyre. Det var ikke et alvorlig problem. Det var egentlig temmelig ubetydelig. Men mange små problemer kan til slutt bli et stort, så jeg fikser de når jeg kan, og denne gangen kunne jeg fikse det raskt.
Det startet med dette:
Som du ser, så ble problemet egentlig bare større. Pappa sa at håret vårt så ut som en soloppgang, men jeg tror ikke jeg er helt enig. En soloppgang er jo fin, mens dette… Vel, det var ikke akkurat vakkert. Heldigvis så Lone like dum ut, så vi var i hvert fall to om det.
Lone endte ikke opp med noe mer enn det hun allerede har hatt i lang tid; nemlig helt rødt hår. Men jeg syntes det var tid for forandring. Håret mitt har vært rødt i to år nå, jeg var rett og slett lei av det. Og at hårklippen min ikke ble vellykket var et fint push til å gjøre den forandringen jeg lenge har tenkt på. Så her er den nye versjonen av meg! (I hvert fall en ny versjon av håret mitt)
Det er fremdeles bare hår, men nå er det lilla hår. Det er fantastisk, lilla hår, og jeg skal nok klare å rocke det fullstendig – på min måte.
Oppturer og nedturer, vi alle har dem. Livet er ikke alltid som du vil at det skal være, men om du klarer å finne en liten opptur i en nedtur, så må du gripe tak i den! Ikke la den forsvinne. Den eneste måten å komme seg opp på, er ved å klatre. Du kan ikke på magisk vis fly opp, og ingen andre kommer til å løfte deg. Ta tak i gleden og kom deg opp!
Hver minste lille ting som gjør deg glad fører deg et steg nærmere toppen, og tro meg; livet føles bedre der.
Skrevet av Malin