En aktiv uke i vente

Sol og varme har det vært, men mer skal det bli. På tirsdag reiser jeg nemlig til Spania. Det er tid for «Aktiv uke» igjen, og selvfølgelig er jeg påmeldt!

«Aktiv uke» arrangeres av Foreningen for Muskelsykes Ungdom (FFMU) annethvert år. Første gang jeg deltok var i 2017. Da gjorde jeg noe utenom det vanlige og reiste med noen jeg såvidt kjente. Jeg skrev om dette på bloggen da, så du kan lese om det her hvis du vil.

I år reiser jeg igjen med hun der jeg såvidt kjente, men i dag er hun ikke en ukjent for meg. Nå er hun min beste venn og det var en selvfølge at hun skulle bli med meg nå også! Heidi er jo nå omtrent obligatorisk å ha med på «Aktiv uke», for hva er vel den uka uten henne? Heidi, jeg gleder meg til du igjen skal få latteranfall med meg i armene og bare stå der å riste!

Utenom Heidi har jeg også med meg både mamma og Lone. Med tanke på assistentsituajonen min valgte jeg å ta med noen jeg vet stiller opp og er der. Ingen fare for sykemeldinger når assistentene er familie og venner. Men jeg valgte de jo ikke bare på grunn av det. Jeg elsker jo å være i syden med mamma og Lone! Vi har hatt noen flotte turer før, så jeg tviler jo ikke på at vi får det fint nå også. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke har gledet meg til denne turen på en måte jeg vanligvis ville gjort. Når man først har en tung periode og mange negative tanker, er det vanskelig å fokusere på det positive. Når jeg tenker på hvor sliten jeg var etter forrige aktive uke, så kjenner jeg at jeg blir litt demotivert fordi jeg allerede er veldig sliten. Men hvorfor var jeg sliten etter forrige tur? Det var jo fordi jeg opplevde så utrolig mye! Og det jeg opplevde var jo fantastisk!

Den uka i Spania for to år siden forandret jo livet mitt. Jeg la igjen komfortsonen min hjemme, og så reiste jeg. Det ga meg mer selvtillit enn jeg trodde en opplevelse kunne gi. Jeg ble også tryggere på både meg selv og andre. Jeg lo i en hel uke, og hvis ikke det er godt for kropp og sjel, så vet jeg ikke hva som er det. 

Sist jeg reiste visste jeg ikke hva jeg kunne forvente, og det var jo nettopp det som funka da. Nå er ting litt annerledes. Denne gangen reiser jeg i en tilstand der jeg er usikker på om en sånn tur er en god idé. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å nyte turen og ha det så gøy som jeg kunne hatt det, fordi jeg er såpass sliten og tom som jeg er for tiden. Jeg er redd for å bli hun der usosiale og kjedelige jenta som sier «nei» til å delta på aktivitetene. Men jeg vet jo at jeg ikke kan presse meg selv nå. Jeg har mindre å gå på, og det må jeg bare godta – selv om det er vanskelig. 

Jeg tror jo at denne turen kan være godt for meg også. Jeg trenger å komme meg bort litt og fokusere på andre ting. Vi er i tillegg en gruppe på over 70 personer som reiser, og jeg kjenner ikke halvparten. Noe jeg liker er jo nettopp det å bli kjent med nye mennesker. Og jeg gleder meg til å møte igjen gamle bekjente. Jeg får jo energi av å være sosial med mennesker jeg liker, så kanskje jeg får litt ekstra å gå på på grunn av det.

Som leder i FFMU vet jeg jo at et arrangement som dette ikke er lett å få til. Jeg satt faktisk i «Aktiv uke»-komiteen i et halvt år og var med på planleggingen. Jeg valgte å trekke meg fra komiteen fordi jeg følte at jeg ikke hadde kapasitet til å bidra så mye som jeg burde. Jeg er glad jeg tok det valget. Og jeg tror komiteen har klart seg utmerket uten meg, for det ser veldig bra ut så langt! Jeg gleder meg til å se hva de har fått til i år.

Nå må jeg bare få pakket kofferten, for det har jeg såvidt begynt med. Endelig har jeg en anledning til å ha på meg kjoler og skjørt hver eneste dag! Værmeldingen sier at det bare skal være sol og varme, og det i seg selv er jo god nok grunn til å glede seg. Og hvis jeg da legger til at jeg skal tilbringe uka med en haug med fantastiske mennesker, spise god mat, le masse og bare ha det gøy, så har jeg plutselig ingen grunn til å ikke glede meg. Spania, her kommer jeg!

Tekst: Malin F. Pedersen