En ferie til besvær? – del 1 av 3

To uker i varmen skulle egentlig være to uker ren ferie, men en ferie blir ikke alltid det. Noen ganger møter man på hindringer som gjør dagene litt mer kompliserte, og man ender opp med å hvile i en hel uke etter at man kommer hjem fra den «avslappende» turen…

For et par uker siden kom jeg hjem igjen etter en ferie på Gran Canaria sammen med mamma og pappa. Turen trengte vi alle tre, og vi gledet oss til rolige dager i sol og varme. Selve turen nedover gikk fint, og selv om det er en litt lang og tung reise for meg, så finner vi løsninger på det meste. En av fordelene med å være lita, er at man kan ligge utstrakt på fly. Hodet i mammas fang, beina i pappas fang, og resten av kroppen i mitt eget sete. Da kan man sove og slappe av på hele turen, så lenge «fest sikkerhetsbeltet»-lyset er avslått. Det er en luksus vi som er små har!

På flyplassen på Las Palmas ble vi møtt av en kjær venn vi ikke hadde sett på syv år. Carlos – en drosjesjåfør vi ble kjent med da vi bodde et år på Gran Canaria – møtte oss med det største smilet jeg har sett, og det var en perfekt start på ferien! Å møte Carlos igjen gjorde at jeg kjente en så stor glede at jeg smilte hele veien fra flyplassen til hotellet – i nøyaktig den samme drosja jeg hadde sittet i så mange ganger tidligere. Det føltes godt å være tilbake, selv om jeg egentlig ikke har savnet øya noe særlig. Jeg så frem til dager fylt med ro, varme og god mat. Dette skulle bli en deilig ferie, tenkte jeg.

Vi kom frem sent på kvelden, så jeg sov lenge dagen etterpå. Det viste seg å være like greit, for det var vind og delvis overskyet ute. Slik fortsatte det i flere dager og det begynte å se mørkt ut for solferien jeg hadde ønsket meg. Heldigvis gikk det over, sola kom frem og vi tilbrakte et par dager på solsenga ved bassenget. Ferien begynte å se fin ut, helt til jeg oppdaget at det begynte å svi rundt øynene en kveld. Jeg innså at jeg hadde glemt solkrem akkurat der, selv om jeg vanligvis er nøye med å smøre hele kroppen godt. Vel, tenkte jeg, jeg tåler litt solbrenthet.

Morgenen etter våknet jeg slik, og jeg klarte nesten ikke å åpne det ene øyet. Jeg var visst mer enn «litt» solbrent og valgte å holde meg unna solsenga den dagen. Men, jeg var jo på ferie for å sole meg, kroppen min trengte det og D-vitamin er jo ikke noe man får for mye av om vinteren i Nord-Norge. Så de neste dagene var jeg var ute, men jeg var nøye med solkremen, hadde solbriller på og lå ikke for lenge i sola. Jeg nektet å la solbrenthet ødelegge ferien min, selv om jeg så en smule teit ut.

Uheldigvis dukket det opp flere hindre. Jeg fikk vondt i halsen og sa tidlig til mamma at det lignet på en halsbetennelse. Men jeg hadde jo ferie! Jeg orket ikke å bli syk, så jeg spiste halstabletter og prøvde å overse det. Hevelsen i øyet mitt gikk gradvis ned, så nå var jeg klar til shopping, sightseeing og alt mulig. Og da fikk pappa urinsyregikt i foten… Ikke nok med det, men mamma fikk også store smerter i beina på grunn av gikt. Vi kom oss derfor ingen veier, og måtte holde oss ved hotellet.

Men hotellet vi bodde på er vakkert! Anfi Del Mar er ren luksus og vi manglet ingenting. Selv om vi måtte ta det rolig og ikke kunne dra noen steder, så nøt vi tilværelsen. Nå hadde det blitt Calima i tillegg – en vind som kommer fra sør/sørøst og skaper stor varme, i tillegg til at den bringer sandstøv fra Sahara som skaper en dis i luften – og temperaturen hadde steget kraftig. Vi var oppe i 32 grader, og vi trivdes.

Vi traff blant annet på en vennlig due som gjerne ville være nært, og jeg kunne ikke la være å lure på om den kanskje kunne være en slektning av dueflokken som adopterte meg det året vi bodde på Gran Canaria. Man skulle jo tro det var jeg som adopterte de, men det stemmer ikke. Jeg ga én due mat og den bestemte at jeg skulle være matkilden for ham og resten av slekta. Hver dag til samme tidspunkt måtte jeg ut å mate, hvis ikke kom de inn i leiligheten og klagde. Jeg kjenner jeg savner å være slaven til en gjeng med ville duer, men jeg skal jo ikke mimre nå… Jeg skal jo fortelle om denne turen. Det er uansett tvilsomt at denne dua var en slektning, men dyreglade som vi er, så fikk den selvfølgelig noe å spise. Kan DET være grunnen til at den ville være nært, mon tro?

Vi mater forresten det meste av dyr, så da en katt dukket opp på verandaen en kveld, så var det klart den skulle få både mat og drikke! Deretter la den seg og sov på en solseng, og den var fremdeles der morgenen etter og skrek om mer mat. Vi får oss nesten alltid en feriekatt når vi er på reise. Hva kan jeg si? Vi er glad i dyr.

Dagene gikk og ferien var fin, på tross av hindre. Vi ble kjent med noen herlige folk som tanten vår sa vi måtte møte, vi spiste god mat sammen med de og vi lo godt av historier som ble fortalt. Pappa hadde også bursdag mens vi var der nede og vi feiret sammen med et par tidligere naboer. Vi møtte på kjenninger av Lone – eller, det vil si; vi hørte «Næmmen, e det søstera tell a Lone?» fra noen vi aldri hadde møtt før. Det hendte faktisk flere ganger. Lone jobbet i Puerto Rico i flere år og ble kjent med mange. Disse menneskene har hørt om meg og sett Lone legge ut bilder av meg på Facebook, så de kjente meg igjen. Følte meg som søstera til en kjendis! Veldig gøy!

Både pappa og mamma ble smertefrie igjen, men halsen min ble dessverre verre og jeg begynte å hoste i tillegg. Calimaen gjorde at pusten min ble tyngre og det gjorde meg sliten. Men jeg klarte meg. Hostemedisinen fra apoteket fungerte, og selv om den smakte døden presset jeg den i meg, for jeg hadde jo ferie! Hvem gidder vel å være syk da? Ikke jeg i hvert fall!

En morgen – to dager før hjemreise – var jeg i dårlig form, hostet og hadde feber, og vi vurderte et legebesøk. Men jeg er sta og bestemte meg for at det ikke var nødvendig. Jeg kunne heller ta en tur til legen når jeg kom hjem. Formen min ble bedre etter å ha vært oppe en stund, så jeg ville på en utflukt. Vi skulle jo snart hjem igjen og ferien kom til å være over, så jeg ville få mest mulig ut av de siste dagene. Vi tok oss derfor en tur til Arguineguin, der vi vandret i gatene, spiste på vår favorittrestaurant og shoppet litt.

Og nei, man trenger ikke handlekurv når jeg er med…

Å være ute i sola på en varm dag når man er syk, er kanskje ikke det smarteste man kan gjøre. Jeg var helt utslitt da vi dro hjem igjen og gledet meg til å legge meg i senga. Pusten min var tung igjen – sikkert på grunn av både sandstøv og eksos – så jeg hadde et stort behov for å hvile. Men da vi åpnet døren til leiligheten oppdaget vi dette…

Leiligheten var fullstendig oversvømt! Vann overalt! Og hvor kom vannlekkasjen fra? Jo da, fra taket på mitt bad. Der mine toalettsaker var… Heldigvis gikk det bra med det meste! (Gjett om jeg var glad for at sminken min lå i stua…)

Det ble ikke noe hvil på meg med det første, for vi måtte bytte leilighet. Etter mye venting fikk jeg endelig lagt meg nedpå – i leiligheten ved siden av den vi hadde. Jeg måtte hvile, for jeg hadde ikke mer å gå på, så jeg gjorde det mens mamma og pappa flyttet alle tingene våre til den nye leiligheten. To dager før hjemreise, og herregud så mye ting vi hadde spredd utover! Det ble en del kaos i vår nye leilighet altså…

Vi klarte heldigvis å le av det, til slutt. Det var jo ingen vits i å rydde så mye, for vi skulle jo snart hjem, så ting ble etter hvert bare lagt rett i koffertene. Det ble en lang, tung og RAR dag, og den neste ble ikke noe bedre.

Fortsettelsen kan du lese her…