En ferie til besvær? – del 2 av 3

(Del 1 av «En ferie til besvær?» finner du her)

Etter å ha stått opp morgenen etter og innsett at jeg var i dårligere form enn dagen før, valgte jeg å ta en tur innom legen. Jeg visste at jeg hadde en lang reise foran meg og var usikker på om det var en reise jeg burde ta, med tanke på den tunge pusten min og trykket oppi luften på flyet. Jeg visste hva jeg trengte; nemlig antibiotika. Å starte kuren ville gjøre meg i god nok form til å gjennomføre hjemreisen dagen etterpå, og dette var legen enig i etter å ha undersøkt halsen og lyttet på lungene. Det vil si: hun var enig helt frem til jeg fortalte at det var tungt å puste. Hun fortalte at hun gjerne ville sende meg til en undersøkelse på sykehuset, for hun var bekymret for flyturen og mente at det ikke var forsvarlig å sende meg hjem uten en grundig undersøkelse. Jeg gikk motvillig med på det, men ombestemte meg da jeg var tilbake i leiligheten rett etterpå. Jeg mente det var unødvendig og bortkastet tid. Jeg visste at det kom til å ta energien jeg burde spare opp til reisen hjem, og jeg visste jo også at alt jeg trengte var antibiotika. Jeg kjenner min egen kropp, og det vet foreldrene mine, så pappa gikk tilbake til legen og fortalte dette. Legen sa at hun hørte på pasienten, men at hun i dette tilfellet virkelig var bekymret og ikke ville ta noen sjanser. Jeg visste jeg trengte den antibiotikaen, så jeg dro på sykehuset.

Vi var litt skeptiske til om dette besøket kom til å bli enkelt, i og med at vi ikke kan spansk, men vi satset på at vi kunne kommunisere på engelsk. Så kom vi inn på et fint, lite sykehus der det viste seg at resepsjonisten som tok imot oss var svensk, og det var jo betryggende. Og etter lang ventetid i et venterom uten lufting, kom det en annen svensk dame og hentet oss. Legen var spansk, så hun som fulgte oss inn ble værende som oversetter. Legebesøket var raskt unnagjort. Han så ned i halsen min, konstaterte at det var en kraftig halsbetennelse, lyttet på lungene mine, tok et par kjappe telefoner og ga meg deretter resept på antibiotika. Han kunne ikke skjønne hvorfor den andre legen ikke bare kunne gi meg det, slik at jeg slapp et unødvendig sykehusbesøk. Han var ikke bekymret for flyturen og sa jeg kunne dra hjem uten problemer.

Carlos, vår kjære venn, stilte opp uten å nøle denne dagen. Han kjørte oss hele veien til sykehuset, som lå et stykke unna, og ventet der på oss mens jeg var på sykehuset, kjørte oss til et kveldsåpent Apotek og deretter tilbake til hotellet. Carlos er en av verdens snilleste mennesker, tror jeg. Her er han. Carlos, min helt:

Dette ble også en lang dag, men jeg var faktisk i fin form da vi kom tilbake til leiligheten. Selv om dagens hendelser hadde vært delvis unødvendige, så satt jeg igjen med et godt inntrykk av helsevesenet i Spania, nok en gang. Jeg ble syk da vi bodde på Gran Canaria for syv år siden, og også den gangen var behandlingen – og menneskene – fantastiske. Man kan jo undre seg over om den første legen sendte meg videre til sykehuset fordi det ligger mye penger i dette, men hun behandlet meg som en prinsesse da jeg var der, så jeg tror hun faktisk VAR bekymret for meg og ville meg kun det beste. Legen på sykehuset var også fantastisk, så min konklusjon er at man trygt kan bli syk i Spania – så lenge man har forsikringen i orden.

Nå var det på tide å vende nesen hjemover, og etter tre timer søvn stod jeg opp klokka 01:30 for å rekke flyet. Mamma og pappa hadde fått enda mindre søvn, så vi var forberedt på nok en lang da. Carlos stod klar utenfor hotellet klokken 03:50, og vi var på flyplassen før den egentlig var ordentlig åpnet.

Innsjekkingen gikk smertefritt og så langt så alt greit ut. Men altså, ferien hadde jo ikke akkurat vært uten utfordringer, så vi var ikke trygge enda. Nei da! For på flyplassen fikk pappa en mild matforgiftning, og etter den detaljerte beskrivelsen av dobesøket hans, er jeg glad jeg slapp å være i nærheten av herretoalettet etterpå… Heldigvis ble det kun med den ene hendelsen og flyturen hjem gikk fint. Jeg og mamma sov nesten hele veien, og pappa syntes vi var strålende vakre der vi begge hadde øynene lukket og munnen åpen. Men, vi holder oss likevel til et bilde i våken tilstand…

Da vi endelig landet på Leknes, etter nesten tolv timer på reise, var jeg utslitt, men glad. Jeg hadde klart meg bra, og jeg syntes det hadde vært en god idé å besøke legen dagen før. Antibiotikaen hadde allerede fungert, så den hadde nok mye av skylden for at turen gikk såpass greit. Som oftes ordner kroppen ting selv, men noen ganger trenger den litt hjelp fra medisinens verden. Nå var jeg snart hjemme, og nå skulle jeg hvile i dagevis!

Men, selvfølgelig måtte en siste ting skje. Flyturen fra Bodø til Leknes er kort – faktisk tar den bare 20 minutter – men den viktigste delen av bagasjen hadde blitt borte! Toalettstolen min, som jeg er helt avhengig av, kom ikke frem. Vi måtte kjøre hjem uten og satse på at flyplassen fant den igjen. Heldigvis ble den levert på døra noen timer senere.

Det ble en ferie med komplikasjoner. Vi fikk ikke solt oss så mye som vi ville, shopping var nesten ikke-eksisterende, og maten kunne vært bedre, men vi er en familie som har vært vant til uventede utfordringer i løpet av årenes løp og vi har lært å tilpasse oss enhver situasjon raskt. Vi ser tilbake på denne turen nå og kaller det en fin ferie. For jo, vi har faktisk hatt det fint! Det var en fin ferie, på tross av at visse ting ble som de ble. Og for å bevise det, så har jeg laget en bildeserie du kan se her. Ser det ikke ut som at vi trivdes?

Foto: Frank Pedersen
Tekst: Malin F. Pedersen