En fin utflukt på en fin dag – del 2

Forrige lørdag la vi ut et innlegg om en utflukt jeg og pappa hadde vært på. Da skrev jeg om besøket vårt på vakre Reine i Lofoten, der vi traff noen herlige, helsprø jenter. Disse jentene ble vi adskilt med da de tok kajakkene sine og padlet ut til en holme for å gjøre yoga, men utflukten vår var likevel ikke ferdig – vi dro heller videre.

Neste stopp for oss ble Å. Jeg forstår hvorfor stedet heter «Å» – det samme som den siste bokstaven i alfabetet vårt. Bokstaven «Å» er enden, og det er stedet «Å» også. Drar man dit, så må man enten bli der for alltid eller dra tilbake samme vei som man kom, for man kommer ikke videre. Å er enden på veien – enden på Lofoten. Ja, med mindre du har båt og tenker at en tur ut på villhavet er en god idé. Med en båt kan man vel alltids komme seg videre, til Røst, eller Rhodos – det kommer an på vinden og hvor god retningssans du egentlig har.

Men for oss som ikke har båt, så føles det å være på Å som å være på verdens ende, og det er nok en del av grunnen til at så mange besøker plassen. Å er et lite sted som tiltrekker seg mye folk – spesielt på sommeren. Det er sykler, biler og bobiler overalt, og du kan høre all verdens språk rundt deg. Det kan fort bli kaos med så mye folk, men akkurat denne dagen opplevde jeg og pappa det motsatte. Menneskene var avslappet, vinden rolig, sola skinte – stedet føltes harmonisk og behagelig.

Man blir lettere til sinns når atmosfæren føles enkel og problemfri – uten stress og kaos. Jeg og pappa hadde det fint. Vi var innom restauranten. Vi var egentlig litt småsulten, men menyen inneholdte ingenting vi hadde lyst på, så vi endte opp med en Pepsi og en kopp kaffe. Kanskje var vi ikke så sultne som vi trodde. Kanskje hadde vi bare ikke lyst på hamburger av hvalkjøtt, eller hva det nå var de hadde. Uansett ble det et koselig besøk på restauranten, for det er godt å tilbringe tid med en man er glad i.

Pappa har frivillig tatt på seg jobben som fotograf for bloggen vår (eller kanskje vi har gitt den til ham?), så kameraet er aldri langt unna. Han tar bilder når som helst, hvor som helst. Det resulterer i mange rare ansiktsutrykk og en kjeve som verker etter å ha smilt så mye – men heldigvis smiler jeg stort sett hele tiden, så jeg er vant til det.

Å smile er jo ikke til å unngå når man er sammen med noen som gjør en del ting som er litt utenom det vanlige. Faren vår er ikke en helt normal fyr, men det er jo derfor både vi og andre liker ham så godt. Han kan få deg til å le med vilje, og han kan i hvert fall få deg til å le helt uten å mene det. Som da han kom ut fra bakeriet, etter å ha stått der inne i varmen i lang tid fordi han hørte feil da han ble fortalt at kanelbollene var ferdig om 20 minutter og ikke 7 minutter, iført longs fordi det egentlig ikke skulle bli så varmt den dagen, og han fortalte meg at han hadde pratet engelsk med noen som forstod norsk. Og det var ikke det teiteste med denne hendelen – nei da, det teiteste var at han hadde fortsatt å prate på engelsk fordi han ikke syntes han burde vise at han var norsk etter å ha gitt inntrykk av at han ikke var det.

Språk har vel aldri vært pappas sterkeste side, og det beviste han godt da jeg fikk meg enda en god latter en liten stund senere, da tre turister satte seg på andre siden av bordet vårt med en egen pose med nystekte kanelboller. Vennlig som han er, valgte han å si noen ord til disse tre menneskene. Ordene han sa var helt greie – han sa bare at kanelbollene var veldig gode og de nikket og var enig. Disse ordene sa han selvfølgelig på engelsk, noe som er normalt når man prater med noen fra utlandet. Det som derimot ikke er helt normalt, er å si de samme ordene på et språk som hverken du eller samtalepartneren din kan. Så du kan tro jeg lo da pappa plutselig snakket både engelsk og spansk og han innså hva han hadde gjort, etter at jeg hadde påpekt det. Det er greit å være høflig og bli litt ivrig, men man trenger jo ikke prate spansk til noen som helt klart ikke er fra et land der spansk er hovedspråket. Men for min del var det helt greit altså, for jeg syntes det var utrolig underholdene – eller «Very good! Muy bien» som pappa sa.

Faren vår er en gøyal fyr, både når man vil og når han ikke vil. Men han er ikke bare morsom – han er også utrolig snill. Å tilbringe en hel dag med ham, er noe jeg virkelig setter pris på. Vi hadde en strålende dag – fra å være vitner til kajakkjenter med mye liv i, til å beundre andungene fra kaien, til å le av komiske situasjoner, til å spise verdens beste kanelboller, og til å bli plassert og fotografert på alle mulige steder og fra alle slags vinkler av en som tar fotografjobben alvorlig.

Faren vår – en fin fyr man blir glad av å være sammen med. En mann med et stort hjerte, godt humør og mye humor.

Faren vår – en av de beste menneskene på jord. Takk for en nydelig dag, pappa!

Skrevet av Malin