En venn for livet – del 1
Malin: Vanligvis er Lone med på å bestemme alt som skjer her på bloggen og ingenting blir publisert uten at hun har lest det. Nå har hun derimot gitt meg tillatelse til å gjøre som jeg vil, for hun er bortreist. Hun er i Tromsø og ser på hval, og jeg har bloggen helt for meg selv. Dette skal jeg absolutt utnytte!
Her har jeg altså en unik mulighet til å fortelle om alt det dumme Lone kan finne på å si og å gjøre, for hun kan ikke stoppe meg. Ikke hadde det hjulpet å slette innlegget i ettertid heller, for når det først er publisert så vil mange ha lest det allerede. (Ro deg ned, Lone. Ingen grunn til panikk.)
Men selv om Lone (ofte) gir meg grunner til å le fordi alt hun sier og gjør ikke alltid er like gjennomtenkt, så skal jeg ikke bruke denne muligheten til å skjemme henne ut. Nei, jeg skal heller gjøre det motsatte.
Jeg skal bruke denne muligheten til å fortelle hvor fantastisk jeg synes at denne jenta er! Hadde hun vært hjemme og fått lest dette før det ble publisert, så ville hun sikkert ha nektet meg å legge det ut. Ingen av oss er komfortable med å få for mye skryt og ros, men nå kan hun ikke stoppe meg.
Jeg og Lone har alltid vært venner. Om vi alltid har vært gode venner kan jeg derimot ikke skrive, for det ville ha vært løgn. Vi hadde vel noen år der vi mislikte hverandre mer enn vi likte hverandre, og det resulterte i mange urettferdige krangler. Sånn som når hun utnyttet det at jeg er svakere enn henne fysisk og tok ifra meg ting jeg ikke kunne få tilbake uten at hun frivillig ga meg de. Og når jeg utnyttet det at rullestolen min er mye sterkere enn henne, og jeg stilte meg foran soveromsdøren når hun var innpå rommet og ville ut. Det går ikke an å åpne døra når en rullestol på 150 kg står foran og holder den igjen, og det går ikke an å flytte rullestolen når hun som sitter oppi ikke har lyst til det.
Vi har irritert hverandre mye – både fysisk og mentalt. Før var vi ordentlig ondskapsfulle, men ting har forandret seg. Vi irriterer fremdeles hverandre, ofte, men det er på litt mer uskyldige måter nå. Hun utnytter fremdeles det at jeg er svakere enn henne, og jeg må trygle om nåde, men det er bare fordi hun kiler meg og jeg holder på å dø av latter. Og da er det egentlig greit. Før gjorde vi foreldrene våre oppgitte fordi vi kranglet og brølte så mye at veggene bevegde på seg. I dag gjør vi de fremdeles oppgitte, og veggene rører på seg nå også, men nå er det ikke fordi vi krangler – det er fordi vi ler så mye og så høyt at man av og til kan undre seg over om vi egentlig er helt riktige i hodet (tro meg, vi er ikke det).
Etter hvert som vi har blitt eldre, så har kranglene blitt mindre og mindre og latternivået har økt. Vi har tilbragt mye tid sammen, og det har resultert i at vi kjenner hverandre utrolig godt. Alt vi trenger er ett blikk for å se om den andre la merke til det samme, og så bryter latteren løs. Vi trenger ikke lenger ord for å kommunisere. Vi vet hva den andre tenker, og dette har til og med andre mennesker lagt merke til. Vi får ofte høre at folk kan se at vi har et helt unikt og spesielt bånd – og det har vi.
I fjor fikk vi virkelig sett hva det betyr å være så knyttet til hverandre. Og egentlig gjorde fjoråret dette båndet enda sterkere. Vi opplevde mye sammen, og krysset grenser vi ikke trodde var mulig å krysse, og det er vel dette som har gjort at vi i dag er verdens beste venner. Året i fjor forandret mye for oss begge.
Det startet med at vi besøkte familie i Oslo og var der i flere dager. I løpet av Oslobesøket var vi å tatoverte oss, og vi endte opp med å tilbringe 11 timer på tattoostudioet. Å gjøre noe sånt – at Lone tok seg av meg på egenhånd på et annet sted enn hjemme, og at vi klarte så mange timer på studioet – var noe vi da så på som umulig. Jeg med min kropp og mine begrensninger, og Lone med sin. Men det viste seg at det ikke var umulig, vi klarte det faktisk utmerket, og dette fikk oss til å begynne å teste ut om vi kunne overgå flere grenser.
Da vi var ferdig med besøket i Oslo, reiste vi videre til Gran Canaria sammen med mamma. Å sitte på et fly har alltid vært et slit for meg, og jeg har derfor holdt meg unna det i mange år, men jeg ble lei av dette. Jeg ville se verden. Vi valgte derfor å prøve nye metoder for meg å sitte på, det ble vellykket og det viste seg at å fly ikke lenger er umulig for meg. Jeg klarte flyturen til Oslo, jeg klarte flyturen til Gran Canaria, og jeg klarte begge flyturene hjem igjen. Plutselig ble det å reise enklere for meg, og her så jeg og Lone en sjanse til å presse grensene enda mer.
Kort tid etter vi kom hjem fra Gran Canaria bestilte vi nye flybilletter. Reisen var til Bodø, flyturen tok bare 20 minutter, og det kan se ut som ingenting. Men det var ikke ingenting. Ingen hadde noen gang reist alene med meg på fly før, ingen hadde noen gang tatt seg av all bagasjen min på egenhånd (jeg må ha mye med meg). Nok en gang krysset vi grenser. Vi var der i fire dager, og vi hadde det helt fantastisk! Vi var ikke «bare i Bodø» – vi var på et sted der vi bare så muligheter i stedet for begrensninger.
(Del 2 av dette innlegget kan du lese ved å trykke HER)