En venn for livet – del 2

(Del 1 av dette innlegget kan du lese ved å trykke HER)

Når man først har innsett at det er mulig å krysse grenser og lykkes med det, så fortsetter man med det. I mai i fjor gjorde vi noe ingen noen gang hadde trodd var mulig. Vi reiste til utlandet – alene! Og ikke nok med det – vi reiste til et land vi aldri hadde vært i før. Og i tillegg valgte vi et land som var lite rullestolvennlig. I en hel uke var vi i Bulgaria, og vi var der helt alene. Vi kjente ikke et eneste menneske der, noe som betydde at vi ikke hadde noe form for backup om det skulle skje noe. Ikke kunne vi språket heller. Landet var totalt fremmed for oss.
Dette var nok noe av det mest sinnssyke vi noen gang har gjort, men gjett om det var verdt det! Den ferien kommer aldri til å bli glemt. Faktisk er det en av de beste feriene vi noen gang har vært på. Når man er bare to stykker, og man er flinke til å ta hensyn til hverandre, så tar man ting i sitt eget tempo. I stedet for å gjøre det verre for hverandre med å stresse rundt for å oppleve så mye som mulig, så var vi fylt med en ro som gjorde alt så mye mer behagelig. Vi kom frem sent, så vi la oss og sov så snart vi var på plass på hotellrommet. Dagen etter droppet vi frokosten og sov lenge, kledde på oss og gikk ut. Vi var i et nytt land, og selvfølgelig var vi nysgjerrig på hva vi hadde rundt oss, men alt vi gjorde var å kjøpe noe kaldt å drikke, og så satte vi oss ved bassenget. Og vi bare satt der – så på folk, pratet litt og drakk drikkene våre. Det var et perfekt øyeblikk, fylt med ro, uten stress og mas – og sånne øyeblikk har vi ofte sammen. Det er det som er så fint med å være bare oss to. Vi koser oss ordentlig!

Hele fjoråret bestod av å reise, å krysse grenser, og å bli enda mer knyttet til hverandre. Vi var på totalt ni turer sammen, både alene og med foreldrene våre, og hver eneste tur har vært helt herlig i mine øyne. Og grunnen? Vel, jo da, jeg har fått oppleve mye, og det er jo fint. Men den største grunnen til at jeg har hatt det så bra, er fordi det har vært sammen med Lone. Vi har vært sammen om alt. Sjanser har vi tatt, grenser har vi krysset, fantastiske øyeblikk har vi hatt, hindringer har vi møtt (og funnet løsninger til) – sammen.

Her er bilder av oss fra hver eneste tur vi var på i fjor. Fra den første turen i januar, til den siste turen i august.

Oslo – Gran Canaria – Bodø – Tromsø – Bulgaria – Tromsø (igjen) – Alta – Bodø (igjen) – Bulgaria (igjen)

Vi har det fint sammen, uansett hva vi gjør – enten det er hjemmespa på badet eller flere dager på et tattoostudio i Bulgaria. Men selvfølgelig har vi det sånn! Vi ler mye, for vi har samme humor. Vi forstår hverandre, for vi tenker likt. Vi støtter hverandre når det trengs, for vi vet nøyaktig når den andre trenger det. Vi presser hverandre når vi vet at den andre har mer å gi, for vi kjenner hverandre. Vi viser hensyn, omsorg og respekt. Vil man ha oppskriften på et godt vennskap, så står den skrevet her.

Lone, storesøstera mi, bestevennen min, er en av mine største gleder i livet. Vi har hatt oppturer og nedturer sammen, og det har gjort både oss, og båndet mellom oss, sterkere. Et sånt bånd kan ikke brytes. Jeg vet at uansett hva som skjer, i alle situasjoner, så har jeg noen som alltid stiller opp om jeg trenger det. Jeg kommer aldri til å føle meg alene, for jeg har denne utrolige jenta i livet mitt. Det finnes ikke noe i verden jeg ikke ville ha gjort for henne, og jeg vet at hun ville ha gjort alt for meg også.

Vi har mange planer for dette nye året også, og første tur skjer allerede i neste uke. I fjor startet vi i Oslo, hos vårt kjære søskenbarn og mannen hennes. I år starter vi på samme sted. På tirsdag reiser vi, og vi kommer ikke hjem igjen før ti dager senere. Vi skal kose oss, krysse enda flere grenser og vi skal skape enda flere minner.

Lone, jeg er enormt takknemlig for at du eksisterer og at jeg har deg i hverdagen min. Ingen er mer glad i deg enn jeg er.