Endelig ferie!

Man kan jo lure på hva jeg mener med tittelen på innlegget. Jeg som hverken går skole eller jobber. Har ikke jeg ferie hele året? Nei, for dette er en annen type ferie.

I dag har jeg endelig gått på ferie. I en og en halv uke fremover har jeg helt fri fra å bekymre meg for at ingen kommer på jobb eller at jeg må avlyse avtaler fordi assistenten som skulle bli med meg er syk. Jeg har nemlig tatt med assistent-fri. Nå skal jeg bare kose meg med mamma, pappa, kjæreste og venner. Jeg skal slappe av og stresse ned. Ordentlig ferie, med andre ord.

Det er nå ett og et halvt år siden jeg fikk assistenter i hverdagen. Det har vært en tid med mange opp- og nedturer i forhold til det. Oppturer i form av at jeg har fått opplevd mye, og at assistenter har stilt opp når jeg virkelig har trengt de. Nedturene har vært at det har skapt mye stress og uro, for jeg vet aldri når en sykemelding kommer inn.

Å være avhengig av andre mennesker døgnet rundt er mye mer krevende enn man kan klare å forestille seg om man ikke har et slikt behov selv. I en lang periode nå har den ene sykemeldingen etter den andre tikket inn. Akkurat nå er fem assistenter sykemeldte, en har ferie og en er ute i permisjon. Jeg har altså én tilgjengelig assistent, hvis man ser bort fra familie og venner som stiller opp. Og herregud, så takknemlig jeg er for at jeg har de! Hva skulle jeg gjort uten? Jeg hadde endt opp alene.

Men jeg er heldigvis ikke alene, så jeg trenger ikke å være engstelig. Men det får meg til å tenke på de som ikke har familie og venner som kan stille opp. De som faktisk blir alene. Jeg kan bare forestille meg hvor fortvilt og redd man må bli i en slik situasjon. Alt jeg kan håpe på er at jeg aldri ender opp sånn. 

Situasjonen her har vært såpass usikker så lenge at jeg har blitt ordentlig sliten. Men jeg håper litt ferie, ro og forhåpentligvis noen fine soldager kan gjøre godt for både kropp og sjel. Jeg har blitt utrolig demotivert og pessimistisk av hele denne greia, og det er ikke sånn jeg vil være. Jeg vil være glad og full av pågangsmot, for det er da jeg finner energi og lyst til å gjøre de tingene jeg elsker å gjøre. Nå går dessverre dagene mine mest i å gjøre minst mulig, fordi jeg rett og slett ikke orker noe. Det er jo ikke akkurat sånn jeg vil leve, så jeg håper jeg får hvilt og roet meg nå, sånn at jeg kan bli meg selv igjen.

Jeg legger ved et bilde av meg og Lela der vi slapper av på sofaen sammen. Lela er også min hund, men hun bor i Lofoten med familien. Bildet ble tatt da jeg var hjemme i jula. Det er sist gang jeg slappet ordentlig av. Det er for lenge siden. Livet burde ikke være sånn.

Jeg satser på at jeg får tilbake energien og motet, slik at jeg har ork til å ta noen grep for å få en bedre hverdag. De grepene som trengs å tas er at jeg må få ut en ny stillingsannonse, intervjue og deretter ansette noen flere assistenter. Etter det blir det en lang periode med opplæring. Det krever mye tid og energi, og akkurat nå klarer jeg ikke, for jeg har ikke den energien.

Men nå tar jeg ferie! Jeg legger fra meg mobilen og kommer ikke til å være tilgjengelig. Skal jeg først ha ferie, så skal jeg ha skikkelig ferie!

Tekst: Malin F. Pedersen