Hvor ble det av medfølelsen?

Vi var midt i hovedstaden, det var søndag kveld, og vi var på vei tilbake til hotellet etter et langt kafébesøk. Vi hadde det travelt, for vi begge to hadde et stort behov for å få tømt blæra. Likevel la vi godt merke til alt rundt oss – slik vi alltid gjør. Folk gikk hit og dit, en dame fyrte på en sigarett utenfor en hotelldør og en annen dame hilste på oss med et smil og et «hei». Vi hilste høflig tilbake og fortsatte videre bortover gaten.

Vi hadde kommet oss omtrent tre meter fremover da vi plutselig hørte glass som knuste bak oss. Vi snudde oss rundt i en fart, og der fikk vi se at kvinnen med sigaretten gikk til fullt angrep på hun som hadde hilst på oss. Hun slo, sparket og ropte høyt. Folk kom løpende fra alle retninger for å stoppe det som skjedde. Vi hørte «faen ta deg» fra den ene retningen og «she did nothing to you» fra en annen. Banningen kom fra den angripende sigarettkvinnen, de engelske ordene kom fra en turist som prøvde å stoppe henne.

Fortauet var fylt med mennesker som prøvde å gå mellom angriperen og offeret. Ga hun seg? Nei, hun gjorde ikke det. Hun fortsatte å slå, og hun slo hardt. Menneskene rundt klarte til slutt å omringe hun som ble angrepet, for å beskytte henne, og da gikk angriperen løs på eiendelene hennes. Hun kastet gjenstander ut på veien, mer glass knustes og hun nektet å stoppe. Til slutt må hun ha forstått at hun ikke kom noen vei – offeret var umulig å nå og eiendelene hennes ble hentet tilbake av de rundt – så hun gikk inn på hotellet.

Alt hadde skjedd så fort, og ingen av oss som ble vitner til dette klarte helt å sette ord på hva som egentlig hadde hendt. Vi visste at angrepet hadde skjedd helt uprovosert, og vi var alle sammen litt i sjokk. Vi forstod ikke hva som kunne få et menneske til å gjøre noe sånt.

Resepsjonisten på hotellet hadde fått med seg nesten alt og hadde vært rask med å ringe politiet, og nå stod vi alle sammen ute på fortauet og ventet på at de skulle komme. Vi var mange til å begynne med, men folkemengden tynnet seg ut gradvis. Av alle vitnene som hadde vært, så stod vi nå igjen med oss to, resepsjonisten, en far og en datter fra Amerika, et par fra New Zealand og en som kjente offeret.

Offeret, som ikke hadde gjort noe som helst galt og fortvilt hadde prøvd å forsvare seg selv, var nå fullstendig livredd. Hun gråt hysterisk og vi visste ikke hvordan vi skulle klare å trøste henne. Vi ble alle stående rundt henne og prøvde å komme med omsorg og trøstende ord.

Tiden gikk, og ingen politi var kommet. Det småregnet og vi var alle litt nedstemt, men prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen. Offeret hadde begynt å roe seg, og vi andre småpratet litt. Plutselig kom angriperen ut igjen. Hun stilte seg ved døren og prøvde å få fyr på en ny sigarett. Offeret ble livredd, men vi prøvde å forsikre henne om at hun var trygg. Angriperen utbrøt: «Se på meg igjen og jeg dreper deg» til offeret, før hun forsvant inn igjen. Offeret hadde fullstendig panikk og spurte etter politiet innimellom hikstene.

Inne på hotellet viste det seg at angriperen hadde gått bak resepsjonen og begynt å rote gjennom ting. Resepsjonisten gikk inn og klarte å stoppe henne, og vi forstod jo alle sammen at denne dama var klin gæren. Vi visste ikke om vi skulle begynne å le eller fortsette å gape av forbauselse.

Politiet kom etter hvert og gikk rett inn for å finne angriperen. En av politimennene kom ut etter en liten stund og hentet et skjold fra bilen. Jo da, kvinnfolket var virkelig klin gæren.

Det viste seg at alt dette kom til å ta litt tid, så vi fikk komme inn på hotellet og sitte i lobbyen mens vi ventet. Vi ventet, og ventet, og ventet. Til slutt kom politiet ned med angriperen og ble stående ved resepsjonen mens hun forsøkte å få pengene tilbake for rommet, siden hun ble kastet ut. Hun fikk ikke noe tilbake, truet med å drepe enda flere og krevde å få dra til politistasjonen for å få anmelde hotellet. Hva skal vi si? Politiet tok henne med seg og plasserte henne i bilen.

En av politimennene kom inn igjen og begynte å avhøre oss som ville stille opp som vitner og offeret selv. Offeret takket «ja» til å bli undersøkt av lege, så ambulanse ble tilkalt. Hun fortalte at hun var gravid, og ville vite om alt gikk bra med babyen.

Ambulansen kom og de startet den såkalte «undersøkelsen». Vi bli sittende og se på, og det vi så sjokkerte oss. De gjorde en overfladisk og hardhendt undersøkelse av hode og nakke på en kvinne som var stresset og redd. Jo da, hun var bare to måneder på vei og hadde mange lag med klær på – slagene hun fikk kunne ikke gjort skade – så hun trengte ikke videre undersøkelser. Men hvor ble det av respekten og medfølelsen? Det var ikke bare den fysiske delen av ambulansepersonellets behandling som fikk oss til å reagere, nei da! Vi var glade for at både offeret og de andre vitnene ikke forstod norsk, for aldri før har vi skammet oss så mye av oppførselen til det norske helsevesenet! Å le hånlig og komme med stygge kommentarer om et uskyldig offer passer seg ikke noen steder.

At ambulansepersonellet oppførte seg slik, og det at alle de norske vitnene gradvis forsvant i begynnelsen, gjorde at vi plutselig skjemtes av å være norsk.

Det er noe vi ikke har fortalt dere med denne historien – noe som mest sannsynligvis var grunnen til oppførselen våre medborgere hadde. Offeret, den uskyldige kvinnen som smilte og hilste på oss tidligere på dagen, var en rumensk tigger. Men gjør det virkelig en forskjell? Forandret medfølelsen din seg nå til forakt? For oss hadde ikke dette noe betydning. Alt vi så var en kvinne som ble angrepet uten grunn, og hun fortjente like mye respekt, omsorg og sympati som hvilket som helst annet menneske i den situasjonen.

Og som en avslutning vil gi gjerne rose politiet for en god jobb, skryte av den snille og snartenkte resepsjonisten, og til slutt takke de fire turistene som brukte dyrebar tid av ferien sin på å være medmennesker i en alvorlig hendelse.

Skrevet av Malin