Influensa, følelser og blæh

Malin: «Har du noen idéer om hva vi kan blogge om den her uka?»
Lone: «Vi kan blogge om hvor død jeg er!»

Greit, Lone. Vi kan godt blogge om det. Hvorfor ikke?

Folkens, Lone føler seg dau! Egentlig har hun influensa, og jeg tror døden er temmelig langt unna, men hvordan man føler seg er jo det som betyr noe. Det gjelder jo alt. Det man ser er ikke alltid som man føler det. Så hvis Lone føler seg lite levende akkurat nå, så er det vel slik det er. Selv om hun bare ser litt slapp ut og ikke har stemme, så har hun all rett til å erklære seg selv «nær døden» om hun vil.

Jeg leste en gang noe som fikk meg til å tenke, og som jeg forsøker å minne meg selv på i blant. Det stod at man aldri har rett til å fortelle noen at det de føler er feil. Og det er jo sant. Det du føler er jo aldri feil, selv om jeg kanskje ikke er enig i at du burde føle det sånn.

Hvis jeg sårer deg og du forteller meg det, så har jeg ingen rett til å si til deg at du tar feil og at jeg ikke har såret deg. For om du føler deg såret etter det jeg sa eller gjorde, så har jeg såret deg, enten jeg synes det eller ikke. Det er ikke opp til meg å avgjøre hva du skal og ikke skal føle. Jeg kan ikke det, for jeg er ikke deg. Jeg lever ikke ditt liv, jeg tenker ikke dine tanker, og jeg føler ikke dine følelser. Hvordan kan jeg da si at dine følelser ikke er riktig?

Jeg tror vi mennesker glemmer noe viktig i blant. Vi glemmer at vi alle er forskjellige. Vi glemmer at vi alle har opplevd ulike ting og at alle disse tingene er med på å forme oss til den vi er. Det gjør at vi føler ulikt også. Det som sårer deg, sårer kanskje ikke meg. Det som gjør meg glad, gjør ikke deg glad. Vi har all rett til å føle akkurat det vi føler. Og jeg skal fortelle deg hva jeg føler akkurat nå:

Jeg føler at jeg ikke har særlig lyst til å skrive et dypt og seriøst innlegg med en liten oppfordring på slutten som liksom skal være med på å gjøre deg til et litt bedre menneske enn du var for to minutter siden, selv om det virker som at det er dit jeg er på vei. Ærlig talt føler jeg meg litt «blæh» og jeg har null lyst til å fortelle deg noe som helst interessant. Jo, jeg tenkte: «Malin, du kan ikke bare stoppe opp midt i et innlegg og snu det om til noe helt annet!» Men så begynte jeg å lure på hvorfor jeg ikke kan det, og vet du hva? Jeg fant ikke noe svar på det!

Innlegget handler jo om følelser og at man har rett til å føle akkurat det man føler, og akkurat nå føler jeg at jeg kan skrive nøyaktig det som faller meg inn, for det er jo mitt innlegg.

I blant tenker vi jo på hva andre vil synes om vi gjør sånn og slik, og det kan stoppe oss fra å gjøre det vi egentlig vil gjøre. Men jeg er lei av det. Hva så om du leser dette innlegget og tenker: «Wow, hun der er merkelig!»? Jeg bryr meg ikke. Jeg vet jo at jeg er merkelig.

Du har selv valgt å lese innlegget, og jeg regner med at du gjør det fordi du liker å følge oss og se hva vi finner på i hverdagen. Så hvis du leser mellom linjene, eller egentlig direkte, så ser du jo hvordan vi har det nå. Lone er syk. Hun går rundt som en zombie og kan ikke engang prate ordentlig. Jeg begynner nesten å savne stemmen hennes, men jeg innrømmer gjerne at det har vært godt med litt fri. Nå snakker hun jo bare når hun må, så det betyr at det meste av tullsnakket blir silt ut. (Jo, sånt har jeg lov til å si. Hun er søstera mi. Det er jobben min)

Hva jeg gjør for tiden? Vel, jeg skrev dette innlegget, selv om skrivelysten ligger å sover. Betyr det at jeg kjeder meg? Jo, jeg tror det.

Og nå føler jeg at jeg ikke gidder å skrive mer, så da avslutter jeg. I tillegg slenger jeg ved et bilde uten mening.

I neste uke håper jeg virkelig at vi faktisk har noe å skrive om…

Skrevet av Malin