Jeg er ikke en sak

I blant får man bare nok. Man blir lei av å bli behandlet som en sak, i stedet for å bli behandlet som det menneske man er. Da er en mediesak en fin måte å bli hørt på, for der får man plutselig en høyere stemme. 

Det skjedde igjen. Jeg havnet i media fordi kommunen jeg bor i ikke lytter. Noen av dere husker kanskje at dette har skjedd før, for nøyaktig samme sak. Kommunen vil ikke la meg ansette nærstående, altså familie og venner, selv om jeg har en hel liste med gode grunner til å gjøre det. 

Forrige gang dette skjedde bodde jeg i Flakstad kommune i Nordland. Da de sa nei til at jeg kunne ha familien min som assistenter skrev jeg et innlegg på Facebook som spredde seg raskt. Jeg mottok haugevis med meldinger fra kjente og ukjente som ville støtte meg. Og en av de var daværende leder for helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Kari Kjønaas Kjos, som også syntes jeg ble urettferdig behandlet og ville hjelpe meg. Media tok også tak i det, og da løste saken seg rimelig kjapt.

Denne gangen har jeg altså møtt på samme problem i kommunen jeg bor i nå. Nittedal kommune. Jeg har forklart gang på gang hvorfor familie som assistenter faktisk er en ressurs i livet mitt, og ikke et problem. Men tydeligvis liker kommuner å bestemme over andres liv – i dette tilfellet: Mitt liv.

Kommunen ber meg gjøre en stor jobb for å bevise at jeg trenger å ha familie ansatt, selv om beviset allerede finnes i tidligere timelister. De bryr seg ikke om at jeg sier at jeg er sliten og ikke har kapasitet til å gjøre den jobben de krever. 

Og hva er grunnen til at jeg er utslitt? Jo, det kan jeg fortelle deg. Jeg er utslitt fordi jeg har levd i et konstant stress over min assistentsituasjon i lang tid. Jeg har vært redd for å ende opp alene, for man vet aldri når det plutselig kommer inn en sykemelding. «Hei. Jeg har blitt syk og kan ikke komme på jobb.», er en av de verste meldingene jeg kan motta. Hvorfor? Fordi det betyr kaos for meg. Det betyr at jeg må kontakte alle assistentene mine og håpe at en av de faktisk har mulighet til å stille opp. For hvis ingen kan komme på jobb, så betyr det at jeg ender opp alene. Og jeg kan ikke være alene. Alene er jeg totalt hjelpesløs. Alene kan være livsfarlig for meg.

Situasjonen har blitt så ille at mamma har kommet nedover hit for å stille opp og være med meg når ingen andre kan. Mamma bor egentlig i Lofoten sammen med pappa, storesøster Lone og seks hunder. Men nå er hun altså her med meg, og her har hun vært siden februar. Bare det i seg selv burde være bevis nok for kommunen.

Men kommunen vil ikke høre, så jeg gikk til media igjen. Det ble en lang reportasje, som også ble etterfulgt av et uttalelse fra avisen selv, og deretter et innlegg skrevet av meg.

Det burde ikke være slik at man må blottlegge seg totalt i media for å bli hørt og sett som menneske – som et individ med håp og drømmer, og et ønske om å få leve som man vil. Men jeg er også glad for at det er mulig, for det gjør problemet mer synlig. Det er derfor jeg gjør det. Problemet trengs å bli sett, slik at noen kan gjøre noe med det. Mitt håp er at regjeringen setter klarere regler for BPA, slik at kommunene ikke bare kan gjøre som de vil. Det handler om liv, ikke bare en sak på et papir.

Ønsker du å lese reportasjen, uttalelsen fra RB og min egen tekst, kan du finne de her.

Tekst: Malin F. Pedersen