«Jeg trenger likes!»

Noen ganger blir jeg lei. Jeg blir så lei! Side opp og side ned om hvordan og hvorfor ting skal være sånn og slik. Hva man skal tenke. Hvem man skal være. Det er ikke ekte. Det er løgn. Det er ren fantasi som gjør de fleste enda mer forvirret enn de allerede er. Jeg orker det bare ikke, og for meg er det bare én ting å gjøre da: Jeg logger av.

Facebook, Instagram og hundre andre sosiale media som er fylt med «det perfekte liv». Bilder som viser den ultimate lykke, videoer som viser at man kan ha det gøy døgnet rundt, smil, latter og en haug med søte dyr. Men vet du hva? Det er ikke det som plager meg, for jeg elsker faktisk å få meg en god latter av at noen snubler i noe som egentlig ikke var der, og jeg elsker å høre et «ååå» fra langt inni hjertet når en kattunge gnir seg i øynene med de små potene sine. Jeg mener vi alle har godt av slikt – selvfølgelig har vi det! Smil og latter er det som gjør verden til et fint sted å være, så at sosiale medier fylles med det, er noe jeg vil juble for!

Men det jeg derimot ikke liker, er at så mye av det «perfekte» ikke er ekte. Noen legger ut et bilde av seg selv der de smiler, og får 50 likes på under en halvtime. Men var det egentlig noen som la merke til at smilet ikke var ekte? Var det noen som så at personen tvang frem et smil, kun fordi det føltes som at det var det eneste riktige å gjøre? Var det noen som i det hele tatt undret seg over hvorfor et menneske valgte å legge ut et bilde av seg selv der smilet ikke nådde øynene? Personen var jo tydeligvis ikke ordentlig glad, så hvorfor føltes det nødvendig å late som for et bilde?

Min første tanke er alltid at personen ikke har det så bra. Jeg lurer på om slike bilder blir lagt ut når man har et intenst behov for oppmerksomhet – et behov for å bli sett. Man kan selvfølgelig tenke: «Nei, vet du hva! Slikt gidder jeg ikke å gi en likes engang, for da gir jeg de jo det de vil ha. Snakk om å være oppmerksomhetssyk!». Men jeg tenker ikke sånn. Hver gang jeg ser et slikt bilde – et bilde der smilet et falskt og øynene tomme – så gir jeg de nettopp det de vil ha. En likes, en fin kommentar – noe som viser de at jeg har sett de. Det koster meg så lite, men kanskje gir det dem mye. Kanskje er min kommentar med på å skape et smil som er ekte – om så bare et lite smil.

Det er ingenting galt i å ha et behov for oppmerksomhet. Det er ingenting galt i å ønske å bli sett. Men problemet er egentlig at disse metodene fungerer dårlig, fordi de fleste legger ikke engang merke til at det ligger mer bakom bildet. Hvor ofte har ikke du sett et bilde som ble lagt ut, gitt en likes og bladd videre nedover – uten å egentlig ha sett ordentlig på bildet? Jeg må nok innrømme at jeg gjør det oftere enn jeg burde, og det er nok en av grunnene til at jeg føler at å tilbringe tid på sosiale medier bare er å kaste bort tid. Jeg føler at jeg bare blar og blar, uten at det gir meg noe som helst.

Jeg lurer på hva som ville ha skjedd om alle sammen bevisst valgte å se på hvert eneste bilde på «veggen» i minst tjue sekunder. Ville vi da ha sett hva bildet egentlig inneholdt? Ville vi ha sett at munnen smilte, men at øynene ikke gjorde det?

Det er flere år siden jeg selv prøvde å slutte med å legge ut bilder av meg selv som ikke viste en eller annen følelse. Det er egentlig ikke nøye hva slags følelse bildet viser, så lenge det er ekte. Jeg husker faktisk forrige gang jeg la ut et bilde på Facebook der det ikke var en antydning til et smil. Det er vel kanskje 3-4 år siden nå. Bildet skulle jeg egentlig bare bruke som passbilde, men jeg syntes vel at jeg trengte et nytt profilbilde også, så jeg tenkte jeg kunne bruke det til begge deler. Når jeg ser på bildet i dag, så blir jeg bare irritert og lurer på hva jeg syntes var så fint med det. Men egentlig er det kanskje ikke rart at jeg blir irritert, for jeg husker godt at jeg var temmelig gretten da bildet ble tatt. Og det får meg til å undre meg over hvorfor jeg i det hele tatt valgte å legge ut et bilde der jeg faktisk var skikkelig sur. Gjorde jeg det fordi jeg hadde sminket meg og ordnet håret, og at det ikke var verdt noe som helst med mindre jeg fikk likes for det? Det kan jeg egentlig ikke gi noe fornuftig svar på, men en ting vet jeg: Jeg liker virkelig ikke det bildet i dag.

De aller fineste bildene jeg ser av meg selv, er bildene der jeg er ordentlig glad. Og hvordan ser jeg egentlig ut når jeg er ordentlig glad? Jo, det kan jeg fortelle deg: Munnvikene mine går så langt oppover at hver eneste smilerynke kommer frem, jeg ser halvt asiatisk ut fordi kinnene presser øynene sammen, og munnen min er åpen og viser både overbittet og den skjeve fortanna mi som er knekt på det ene hjørnet. Alt dette er ting jeg kunne ha mislikt. Rynker og skjeve tenner er jo ikke noe fint, vel? Tull, spør du meg. Jeg er 22 år gammel og har så mange rynker ved øynene at jeg av og til ser meg selv i speilet og lurer på om jeg er 90 år. Men hvorfor har jeg disse rynkene i en så ung alder? Jo, fordi jeg har smilt og ledd masse i de årene jeg har levd! Og at tannen min er litt knekt på et hjørne, er fordi pappa klarte å miste en tung glassflaske rett i den ved et uhell – der og da var det ikke særlig morsomt, men i dag ler av det. Begge deler – rynker og en knekt tann – er tegn på at jeg har levd, så hvorfor skal jeg mislike det?

Nå er det mulig at jeg falt litt bort fra poenget med dette innlegget, men i bunn og grunn handler det om at jeg skulle ønske folk kunne være litt mer ekte på sosiale medier. Ikke gjem deg bak et falsk smil om du ikke har det så bra – fortell heller hvordan du egentlig føler deg. Og det går motsatt vei også; Om du er ordentlig glad, så del det med oss! Vis oss gleden i øynene dine og fortell oss årsaken til det! Vær ekte – vær deg!

Jo, jeg har logget ut av alle sosiale medier på ubestemt tid. Kanskje ett døgns pause er nok. Kanskje trenger jeg en uke. Jeg vet ikke enda nøyaktig hvor lenge pausen må vare, men jeg vet at en pause er nødvendig. Av og til har jeg nok med å tenke på meg selv og hvordan jeg har det. Av og til har jeg nok med å være sammen med de jeg har rundt meg her og nå. Av og til synes jeg sosiale medier viser for mye negativt – alt fra et ansikt med en skjult sorg, til nyhetsoppdateringer som kun fokuserer på det vonde.

Av og til trenger jeg å stenge resten av verden ute og fokusere på min egen – og da logger jeg av.

Skrevet av Malin