Juleelgen Rudolf og annen barnslig glede

Vi er hjemme igjen, og denne gangen gikk turen bra. Faktisk hadde vi en kjempefin ferie! Jeg vet ikke med Lone og mamma, men jeg trengte i hvert fall denne turen. Det var en perfekt «siste tur for i år»!

Noe vi virkelig fikk sett på denne reisen, var hvor lite som skal til for at man skal bli glad – og ikke minst takknemlig. Jeg vet ikke om det er julen som gjør folk vennligere, eller om vi bare var heldige som møtte på de rette menneskene, men vi ble i alle fall overrasket over behandlingen vi fikk av enkelte. Små ting betyr mye.

En av de første tingene vi satte pris på, var noe veldig lite. Vi kom ut av toget på Oslo S og konduktøren så at vi hadde mye bagasje. Han sa vi kunne finne oss en bagasjetralle for å gjøre det litt enklere, og vi takket for tipset. Deretter begynte vi å lete gjennom lommebøker og lommer i håp om å finne en tjuekroning, uten hell. Konduktøren hadde tydeligvis sett dette, for jeg la merke til at han selv begynte å lete gjennom sine lommer. Han fant heller ingen, og han sa ingenting. Vi ble uten tralle, men fulle av takknemlighet. Konduktøren ga oss ingen tjuekroning, men bare det at han ville gjøre det var fint av ham. Og ikke sa han noe heller. Han kunne sagt at han lette gjennom lommene sine og fått et «takk» for det, men han valgte heller å la det være når han ikke hadde en penge å gi oss. Ekte godhet er den man gir fordi man ønsker i gi, ikke fordi man vil at andre skal synes at man er snill. Ikke sant?

Og godhet finnes overalt. Noen strekker det lengre enn andre. Da vi var kommet oss ut av Oslo S – etter mye styr med all bagasjen – ble vi stoppet av en litt eldre herre. Han sa at han hadde sett at vi slet, og ville gjerne hjelpe. Vi skulle ikke så langt, men det tok 10-15 minutter å få all bagasjen med oss til hotellet – og han hjalp oss hele veien. Han valgte å bruke sin dyrebare tid på å hjelpe tre fremmede mennesker, og sånt lyser virkelig opp dagen! Alt vi fikk gitt ham var takknemlighet. Vi vet ikke engang hva han heter. Men om han en dag skulle lese disse ordene, håper jeg han forstår at det betydde mye for oss.

Turen vår var fylt med glede og takknemlighet – og mye latter. Som da vi skulle ta det første bildet på flyet nedover, og Lone ikke hadde lært seg å bruke kameraet på sin nye mobil. Her er resultatet:

Heldigvis lærte hun raskt, og vi fikk et brukbart bilde også:

En av grunnene til at vi reiser til Oslo, er at vi har familie og venner i området. Denne gangen fikk vi endelig møtt Daniella – babyen til kusinen vår Karoline og mannen hennes Jonas. Vi skulle egentlig møte dem forrige gang vi var der, men det var dessverre en av tingene vi måtte avlyse. Vi fikk møtt henne nå da, og hun var jo så skjønn! Vi tilbrakte hele formiddagen og ettermiddagen sammen med de, og det var like fint som alltid. Babykos, middag på Fridays og vandring i gatene gjorde det til en perfekt fredag!

En annen dag tilbrakte vi med onkel Tom-Åge, tante Lise og deres tre år gamle sønn, Ingar Olai. Det ble en dag med fart, for sånne smårollinger har virkelig mye energi! Og når man er sammen med barn ser man ting på en annen måte. Man blir fascinert og glad av små ting man ellers ikke ville lagt merke til engang. Som den snakkende elgen Rudolf i julegata. Både jeg og Lone måtte le da vi oppdaget at vi stod å beundret den.

Små ting, store gleder – noe et barn er den perfekte kandidat til å vise. Bare se ansiktet på Ingar da han oppdaget karuseller og andre gøyale ting:

Og denne dagen fikk vi kjenne litt ekstra på godhetsfølelsen og hva den kan føre til. Jeg tror kanskje julen gjør alle litt ekstra snille – i hvert fall blir vi smittet av bjelleklang og julemusikk. Å gi penger til den hyggelige uteliggeren med den fine hunden, føltes som en selvfølge. Og da en ballongselger ga meg en gratis ballong, var det fint å kjøpe en kopp varm sjokolade å gi tilbake til ham. Mannen ble så glad at da vi hadde gått et stykke fra ham, kom han plutselig løpende etter oss å ga oss enda en ballong. Han smilte med hele ansiktet, og det gjorde vi også.

Det føles godt å være vennlig, og det føles godt å vise andre at man ser de. På gatene i Oslo er det mange sjeler som fryser, og vi skulle gjerne hjulpet alle. Men man kan jo ikke gi penger til alle som trenger det, og det må man bare akseptere. Men noe man kan gi, og som ikke koster et øre, er et smil, et «ha en fin dag videre» eller et «jeg ønsker deg en god jul». Vi blir både sjokkerte og lei oss av å se at folk kan gå rett forbi uten å så mye som å se på de som har et vanskeligere liv. Hvorfor ikke bare smile? Et smil gjør ikke bare godt for den som mottar det. Det gjør godt for den som gir det også.

Vi smiler hele tiden, vi. Har jo nesten vondt i ansiktet når dagen er over, men det er det verdt.

Vi har forresten vært i Drammen igjen også! Det var på tide med et nytt besøk til Wam Klinikken. Oda møtte oss med enda mer hjertevarme enn sist, og vi følte nesten at det var som å møte en god venninne, selv om vi egentlig ikke kjenner hverandre i det hele tatt. Sånne folk liker vi. Sånne som man bare trives med fra første sekund. Er det rart vi dro tilbake dit? Ikke bare er hun flink i jobben sin, men hun er ei herlig jente også! Nå blir det nok en stund til neste gang vi skal få en nål stukket inn i leppene, men vi drar nok garantert tilbake dit når tiden er inne.

På vei tilbake fra Drammen fikk vi oppleve litt godhet igjen. Det var ettermiddag og det var mange som skulle inn på toget vi var på vei ut fra. Vanligvis må vi bruke heisen, men konduktøren var ikke der og vi valgte hurtigversjonen; å bare «vippe» meg ut. Lone kunne klart løftet på egenhånd, men ut fra intet hoppet en mann frem og tok tak i fremsiden av rullestolen. Han sa ingenting. Han bare løftet meg rett ut som om det var en selvfølge. Både jeg og Lone ble like paff, og fikk presset frem et par «tusen takk» før han forsvant inn på toget med alle de andre menneskene. Noe så lite, men likevel så stort – nok til å gjøre oss enormt takknemlige.

Og dagene fyker forbi når man koser seg og har det gøy, og plutselig er ferien over før man vet ordet av det. Men vi fikk gjort alt vi skulle gjøre. Vi fikk møtt familie og venner, vi fikk shoppet, vandret rundt og sett på folk, spist masse god mat, og i det store og hele bare hatt det veldig fint!

Nå er julen rett rundt hjørnet, og vi gleder oss til kos og hygge sammen med de vi er glad i. Noen synes det er litt tidlig å ønske andre en god jul nå. Som damen bak kassen på kiosken på flyplassen i Bodø som syntes det var alt for tidlig å si «god jul» allerede nå. Lone fortalte da at hun var jo nødt til å si det nå, for hun skulle jo ikke treffe henne mer før jul – og det er jo sant. Man må si det når man kan, så om dette er det siste innlegget fra oss du leser før jul, så har vi én ting å si til deg: Ha en riktig god jul!

Til slutt vil vi gjerne avslutte innlegget med å takke vår kjære mamma. Uten henne kunne vi ikke dratt på denne turen, og uten henne ville vi ikke hatt det så fint som vi hadde det. Tusen takk, mamma! Og tusen takk til deg også, pappa, for at du ble hjemme og tok vare på hundene! Vi er utrolig glad i dere!

PS: Dama bak kassen syntes tydeligvis at Lone hadde rett i det hun sa, for vi hørte at hun ønsket de neste kundene en god jul. Juleglede skal deles!

Skrevet av Malin