Lever du slik du burde leve?

I det siste har jeg tenkt mye på hvilke hindringer man har i livet og hva man egentlig gjør med de. Noen overvinner man fordi man vet at man kan, og andre gir man opp før man i det hele tatt har forsøkt. Hvorfor er det sånn? Hvorfor forsøker man ikke alltid? Hva er det som holder oss tilbake? Svaret på dette kan være så mye. Kanskje har du møtt på så mye motgang at du ikke lenger ser poenget med å prøve. Kanskje har du ikke troen på deg selv og er redd for å feile. Kanskje har du hørt for mye på andre når de forteller deg at du ikke kan. Eller kanskje har du rett og slett ikke lyst, fordi det er enklere å la være.

Jeg er vant til hindringer i livet. Nesten i enhver situasjon møter jeg på et hinder på en eller annen måte. Helt fra jeg var et lite barn har jeg vært avhengig av å tenke raskt og være løsningsorientert. Når andre barn kunne strekke seg bare litt lengre for å få tak i leken som lå høyt oppe, så måtte jeg finne en annen gjenstand først, som jeg da kunne bruke til å få tak i leken jeg egentlig ville ha. Jeg måtte tenke mer, og annerledes, enn de fleste andre på min alder.  Jeg kunne ofte ha spurt om hjelp i stedet for å plages på egenhånd, men jeg har alltid vært litt sta. Jeg ville klare ting selv, uansett om det krevde litt mer energi og tenking.

Som du ser, så har jeg alltid vært avhengig av å tenke annerledes enn mange andre, men det var ikke før jeg ble voksen at jeg innså at det var slik det faktisk var. Jeg følte meg alltid annerledes enn de andre barna, men jeg trodde det var på grunn av rullestolen. Nå tror jeg ikke lenger at det var det som var hovedgrunnen til den følelsen. Det var ikke mitt fysiske jeg som gjorde meg annerledes, selv om det så slik ut på utsiden. Nei, det var nok heller det at jeg var annerledes på innsiden – mitt mentale jeg.

At jeg er annerledes gjør meg jo temmelig unik. Som barn ville jeg være som alle de andre, men nå kan jeg ikke tenke meg noe verre enn det. Jeg sier ikke at det er noe galt med alle andre – ikke i det hele tatt. Alt jeg sier er at jeg trives veldig godt som annerledes – unik, unormal, rar – kall det hva du vil. Jeg liker å være en raring, for det er raringen i meg som gjør at jeg opplever verden på en måte som gjør livet helt herlig.

Men det tok lang tid før jeg klarte å forstå dette, og i mange år levde jeg med tanker om at det var feil å være rar. I tillegg tenkte jeg at det var den fysiske delen av meg som holdte meg tilbake – at det var den fysiske delen av meg som ga meg hindringer jeg umulig kunne overvinne. Jeg kunne like gjerne gi opp før jeg hadde prøvd. Jeg ble litt låst fast i disse tankene, og de stoppet meg fra å leve så bra som jeg burde. Men etter hvert har jeg jo blitt eldre og har fått bedre selvinnsikt, og jeg har innsett at det ikke er noe galt med å være rar, og at det aldri har handlet om at jeg har vært fysisk hindret. Selvfølgelig er det mye jeg ikke kan gjøre fordi kroppen min ikke fungerer på samme måte som andres, men mitt største hinder har vært mitt mentale jeg. Når du konstant sier til deg selv det er noe galt med deg, så tror du på det. Og når du konstant sier til deg selv at du ikke kan, så er det temmelig åpenbart at du faktisk ikke kan.

Men det er ikke noe galt med å være «unormal», og mitt største hinder var ikke kroppen min. Mitt største hinder, min største begrensning, var mitt eget sinn. Etter at jeg innså dette, så er det mye som har forandret seg for meg. I stedet for å la være å gjøre noe fordi jeg ikke tror at jeg kan gjøre det, så velger jeg å forsøke. De gangene jeg gjør et forsøk og det faktisk viser seg at det er mulig, motiverer meg jo til å forsøke neste gang også. Kanskje kan jeg bli litt småskuffet når jeg ser at noen ting ikke er mulig, men det er verdt det. Da vet jeg at jeg har forsøkt. Da vet jeg at jeg ikke ga opp før jeg visste om det i det hele tatt var mulig.

I alt for mange år lot jeg meg stoppe av mine egne tanker om at jeg var annerledes på grunn av kroppen jeg er født i og at personligheten min ikke «passet inn». Jeg brukte det som en unnskyldning til å ikke leve fullt ut – uten å være klar over at det var det jeg gjorde. I dag vet jeg det. Jeg vet at livet ikke kan leves om du bor i komfortsonen. Og jeg vet at for å komme deg ut av komfortsonen, så må du først og fremst tørre å være deg selv.

På et eller annet tidspunkt i livet mitt mistet jeg noen viktige deler av meg selv. Jeg mistet troen på meg selv, jeg ble redd for hva andre ville tenke og jeg prøvde å være alt annet enn meg selv. Men i dag vet jeg du må stole på deg selv og tro at du kan. Du må la være å bry deg om hva andre synes om deg. Og sist, men ikke minst, må du forstå at den eneste du kan (og burde) være, er deg selv.

Jo, jeg er annerledes – både utvendig og innvendig. Men vet du hva? Jeg elsker det! Å være annerledes – på hvilken som helst måte – fysisk, mentalt eller begge deler – kan være din største styrke. For meg har det iallfall blitt det.

Mange har begrensninger og hindringer i livet, men ikke la dine egne eller andres tanker være en av dem. Ikke bli fanget i ditt eget hode. Godta at du har dine begrensninger på noen områder, men ikke la det stoppe deg fra å leve. Finn ut nøyaktig hvor komfortsonen din går, og kom deg ut av den!

Vær annerledes. Vær rar. Vær unik. Vær deg selv – og lev livet slik det burde leves.

(Skrevet av Malin)