Mindre, eller mer?

På søndag begynte jeg å skrive på et innlegg. Det var over 700 ord med total ærlighet, og jeg var bare halvveis i det jeg ville si. Det var egentlig ganske sterke greier, for det blir sterkt når jeg skriver ut alt jeg føler. Men det skjedde noe mens jeg skrev innlegget, og det som skjedde gjorde at jeg ikke kommer til å publisere ordene jeg skrev.

Du har nok sikkert lagt merke til at det er en stund siden du har hørt noe fra oss her på bloggen. Det er et par uker siden jeg sist la ut et innlegg, og det var det jeg skrev om på søndag. Jeg fortalte grunnen, og jeg fortalte det i detalj. Jeg var åpen og ærlig, og hele innlegget var på grensen til deprimerende. Jeg kan fortelle deg det. Jeg kan fortelle deg grunnen, men ikke med de ordene jeg valgte på søndag.

Det har vært stille fra meg i det siste, for jeg har ikke følt meg helt på topp. Jeg har ikke hatt det så bra som jeg burde ha det, og det har gjort at jeg har følt meg temmelig tom. Og når man har den følelsen, så klarer man ikke engang å finne krefter til å gjøre noe man faktisk liker å gjøre. Jeg vil jo skrive, men jeg har følt at jeg hverken har hatt noe å skrive om eller at jeg hatt energien til å i det hele tatt forsøke.

Følelsen handler om at jeg har hatt mange nedturer og møtt en del motgang i det siste. Det har blitt for mye og jeg har rett og slett blitt utslitt av det. Jeg kom til et punkt der jeg ikke lenger fant håp engang – og det er ikke meg.

Jeg har tidligere gjort endringer i livet mitt – endringer som skal være med på å holde meg i den positive sinnsstemningen jeg vil være i – og det har fungert. Jeg valgte å bli et menneske som ser det positive i alle situasjoner, og etter hvert har jeg blitt temmelig god på det. Jeg har funnet ting som har holdt meg igang – jeg har satt meg mål og jobbet mot de. Jeg har smilt og ledd mye, og jeg har sørget for at min egen lykke skulle være min største prioritert i livet. Og det har fungert i lang, lang tid. Jeg erklærte meg selv lykkelig, og jeg var det i både oppturer og nedturer. Jeg var lykkelig i hud, i muskler og helt inn til beinet. Jeg var lykkelig i hjertet, sinnet og langt inn i sjelen.

Og det er nettopp det som gjorde det så rart. Hvordan klarte jeg å havne i en tilstand der til og med håpet begynte å forsvinne, når jeg har lært meg å dra meg selv opp hver gang jeg føler meg nedfor? Jeg kjenner meg selv godt – jeg vet hvordan, hvorfor og når jeg må gjøre tiltak for å passe på at jeg klarer å holde meg selv på et nivå der livet føles godt uansett situasjon. Det er ikke meg å bare bli liggende nede når verden slår meg i bakken. Men som jeg skrev; jeg er sliten. For mye er for mye.

Og det var det jeg skrev om på søndag. Jeg skrev det i detalj – jeg skrev nøyaktig hvordan det føltes. Men som jeg sa, så skjedde det noe midt i skrivingen. Jeg fikk en liten påminnelse – en påminnelse som kom helt fra intet – om at ingenting her i verden er tilfeldig; at alt skjer for en grunn. Og da jeg gikk tilbake til innlegget mitt og skulle skrive videre, så hadde jeg plutselig ikke lyst. Jeg ville ikke fullføre innlegget, for jeg var ikke der lenger. Jeg var ikke nedfor. Det var altså alt som skulle til; en liten påminnelse, og jeg innså at jeg ikke burde føle meg nedfor og lei på grunn av tingene som skjer nå.

Noe livet har vist meg, gang på gang, er at tilfeldigheter ikke eksisterer. Et menneske man møter, en situasjon som oppstår – alt skjer fordi det skal føre oss i den retningen vi skal. Kanskje føles det ikke slik der og da. Kanskje motgangen føles som et slag i magen. Og når føles et slag i magen godt egentlig? Ikke der og da i hvert fall. Men kanskje du senere kan se tilbake på det og innse at akkurat det slaget var nødvendig for at du skulle finne styrke nok til å reise deg igjen. Du så det ikke da det skjedde, men i ettertid oppdager du at det var nettopp det slaget i magen som fikk deg akkurat dit du er nå.

Så ja, jeg har møtt mye motgang. Jeg har hatt mange nedturer. Jeg har tenkt at det har vært urettferdig. Hvorfor kunne jeg ikke bare få det til? Hvorfor kunne jeg ikke bare komme et steg videre, i stedet for å stå fullstendig fast der jeg ikke ville være? Jeg har vært lei meg på grunn av alt dette. Jeg har vært sliten. Jeg er sliten. Men jeg nekter å la håpet mitt dø. Så jeg skal samle sammen alle delene av håp som fremdeles er der, jeg skal legge de i en stor haug og la de bli ett. Og deretter skal jeg overse all motgang og heller finne en ny løsning. For det er en grunn til at denne motgangen har oppstått. Jeg må ha vært på vei i feil retning. Kanskje jeg ikke har tenkt stort nok. Kanskje jeg skal ha mer enn jeg har tenkt tidligere. For jo mer motgang jeg har møtt, jo mindre har tankene mine blitt. Og det er heller ikke meg. Jeg tenker ikke smått. Jeg tenker vanligvis stort, for hva er vitsen med å låse seg fast i mindre enn det man kan oppnå?

Så nei, jeg gidder ikke å være nedfor lenger. Jeg er kanskje sliten, men tanken på at alt skjer for en grunn motiverer meg til å finne energi til å holde meg oppe når verden slår meg ned. Motgangen gjør meg sint. Jeg blir sint av at ting skal være så urettferdig, og sinne gjør at jeg blir sterkere. Sterk nok til å ville bevise at verden tar feil og at jeg kan oppnå alt jeg ønsker, og mer enn det.

Tankene mine har kanskje vært store før, men nå er de på vei til å bli enda større. Man kan oppnå det man vil, bare man vil det nok. Ikke sant?

Skrevet av Malin