Når et hårstrå for lite blir for mye

Uka startet ikke akkurat som jeg hadde tenkt. Å gå til frisøren når man er nedfor kan gå to veier; enten får man den lille «boosten» man trenger for å få opp humøret, eller så skjer det motsatte. Selvfølgelig skjedde det siste meg.

Det er noe med det der om at når ting først går i feil retning, så vil det mest sannsynligvis fortsette den veien også, med mindre man selv klarer å «snappe» seg ut av det. Problemet er jo bare at når man først har havnet i feil retning, så er det vanskelig å finne den lille styrken til å snu om. Heldigvis kommer man alltid til et punkt der man innser at det ikke kan bli særlig mye verre, og da snur man automatisk om – i hvert fall gjør jeg det.

I forrige innlegg skrev jeg at jeg var ferdig med å være nedfor, men det tar likevel litt tid før man faktisk klarer å forandre sinnsstemningen når man har vært i den samme i lang tid. Jeg fortalte at jeg var nedfor fordi jeg møtte mye motgang, men jeg fortalte ikke hva slags motgang det var snakk om. Den største motgangen har vært at jeg har forsøkt å flytte i lang tid, men systemet i Norge fungerer for dårlig til at det skal kunne være enkelt for en som er funksjonshemmet å flytte. Når jeg har trodd at jeg nærmet meg målet, så har det dukket opp et eller annet som har ødelagt det – og det har skjedd gang på gang. Man blir til slutt frustrert, fortvilet og fullstendig motløs når ting må være så vanskelig. Men jeg gir meg ikke så lett, så jeg skal nok få det til. Jeg skal flytte. Jeg må nok bare tenke ut noe smart, så ordner det seg. Men som jeg skrev lengre opp, så er det vanskelig å komme seg ut av en dårlig sinnsstemning. Selv om jeg har begynt å lete etter flere løsninger på flytteproblemet, så har jeg ikke klart å komme helt i topp-humør. Jeg måtte enda lengre ned før jeg klarte å finne veien opp igjen, og det skjedde på mandag.

I flere måneder har jeg tenkt på å klippe meg. Jeg har ikke et nært forhold til håret mitt og har lenge sagt at «det er bare hår», så en dårlig hårfrisyre skulle ikke kunne bli verdens undergang for meg. Der tok jeg feil.

På mandag var jeg hos frisøren og ting gikk ikke helt som planlagt. Jeg var allerede skeptisk til frisøren, for jeg hadde vært hos henne før og ikke blitt helt fornøyd. Men jeg er en person som liker å gi alle en sjanse til, så jeg valgte å gjøre det denne gangen også. Det viste seg å være et dårlig valg, for jeg endte opp med en hårfrisyre jeg ikke ville ha.

Det skal ikke mye til for å bli lei seg når man allerede er nedfor, og jeg begynte nesten å gråte da jeg så meg selv i speilet. Frisyren lignet ikke på det jeg ba om. Frisyren var stygg, og det var umulig å rette på. Tårene var vanskelig å holde tilbake, men jeg bet tennene sammen og dro derfra.

Jeg brukte resten av dagen på å klage over det stygge håret mitt. Klaging fører sjelden til noe godt, men denne gangen gjorde det faktisk det. Hver gang jeg klagde fikk jeg kjenne mer og mer på følelsen av hvor dumt det egentlig var. For det var dumt – det var dumt å være lei seg over noe så lite som en hårfrisyre. Jeg begynte til slutt å le av det.

Det er bare hår. Det vokser ut igjen. Det er ikke verdens undergang. Jo, jeg må leve med en teit frisyre i noen måneder fremover, men det går fint. Håret mitt er ikke meg – det er bare en liten del av meg. Det var ikke personligheten min som ble klippet bort – det var ikke drømmene mine, det var ikke målene mine. Og det er i hvert fall ikke noe jeg ikke kan få tilbake. Det er bare hår.

Små nedturer er ikke verdens undergang. Man kan bli lei seg – man kan gråte, om man vil – men man kan også le av det og ikke la det bli et større problem enn det egentlig er.

Nå bryr jeg meg ikke om at frisyren min ikke er frisyren jeg ville ha. Den får bare være som den er. Jeg liker den kanskje ikke, men jeg kan fint leve med den frem til håret har vokst ut igjen. Det er jo bare midlertidig.

Skrevet av Malin