Når hodet er tomt

Malin: Det er lørdag i dag, og lørdag betyr nytt blogginnlegg. Det har vi jo lovet dere. Men i dag oppdaget vi et problem. Hverken jeg eller Lone har skrevet noe vi kan legge ut, og vi har faktisk ikke tenkt ut noe vi kan skrive om heller. Og hva gjør vi egentlig da? Skal vi bare begynne å skrive et innlegg om at vi ikke har noe å skrive om, og så se hvor det ender? Ja, tydeligvis er det det jeg gjør.

Jeg forstår ikke hvordan andre bloggere klarer å skrive flere interessante innlegg om dagen. Vi sliter jo med å skrive bare ett innlegg i uka. Jeg må si jeg er imponert over at andre bloggere klarer å ha så mye i hodet på en gang – idéer til nye innlegg og bilder, tanker om hva folk faktisk vil lese om.. Jeg og Lone er ikke helt der – i hvert fall ikke enda. Jeg så på Lone tidligere i dag og så sa jeg: «Lone, det er lørdag. Bloggdag». Hun så opp på meg og svarte: «Å, faen». Og så stirret vi tomt på hverandre i noen sekunder. Det er helt tydelig at vi ikke har fått trent opp hjernene våre til å være ordentlige bloggere enda. Vi er rett og slett tom i hodet.

Men dere må ikke tolke dette som at vi er lei eller at vi ikke har lyst, for det stemmer ikke. Vi liker bloggen vår, og vi liker leserne våre. Vi har lyst til å blogge, men vi innrømmer gjerne at vi ikke synes det er enkelt. De som sier at hvem som helst kan skrive blogg, de tar feil. De tar veldig feil.

Vi har lyst til å skrive innlegg som fenger dere, leserne våre – innlegg dere synes er interessante og som gir dere noe etter at dere har lest de. Men det er vanskelig. Vi kjenner ikke dere. Vi har over 600 følgere nå, og det er mange mennesker. Det er mange som leser ordene våre. Og vet dere hva? Vi har ikke lyst til å risikere å miste noen av dere. Å når vi tenker sånn, så får vi litt prestasjonsangst. Vi blir litt redd for å skrive noe kjedelig, eller feil. Men vi vet også at dette bare er oppi hodet vårt. Dere dømmer oss jo ikke om vi kommer med et uinteressant innlegg. For hvordan kan vi egentlig skrive noe som underholder over 600 mennesker der alle har forskjellig personlighet? Det går jo ikke, og vi kan ikke forvente det av oss selv. Da ender vi opp med den sperren vi har begynt å kjenne nå.

Så kjære leser: Vi beklager at vi har begynt å bli redd deg. Du er jo ikke farlig. Du har aldri dømt oss eller sagt noe negativt. Du har bare oppmuntret oss og gitt oss lyst til å fortsette. Og fra nå av er det det vi skal gjøre. Vi skal fortsette, og vi skal slutte å være redd deg. Vi liker deg, jo.

Vi skal bli flinkere til dette med å ha en blogg – gradvis flinkere. Ingen kan vel egentlig bli god til noe over natta. Og hva så om vi skriver noe dumt en gang i blant? Det har vi lov til. Det gjør det mer ekte også, ikke sant?

Jeg avslutter med et bilde av oss for å vise dere at vi fremdeles er fylt med glede og kjærlighet, og at vi gjerne vil dele det med dere – etter hvert – når vi finner ut hva vi skal skrive om.