Nord-norske Hollywoodfruer?

Som vi fortalte deg i innlegget om Osloferien vår, så var vi også en snartur innom Drammen. Vi skrev at vi skulle fortelle mer om det etter hvert, og vi tenker at det er på tide å gjøre det nå.

At vi endte opp en Drammen var egentlig bare tilfeldig, men vi er glade for at vi gjorde det. Akkurat den dagen var det strålende fint vær, og det passet jo perfekt for to jenter som besøkte byen for første gang!

Vi hadde en time vi måtte rekke, men vi klarte selvfølgelig å komme for sent. Når to jenter fra landet skal ta tog til en fremmed by på egenhånd, så er det slikt som skjer. Men heldigvis gikk det greit. Vi fikk sagt ifra til klinikken om at vi ble noen minutter for sen, og det var visst helt i orden. Men altså, det er jo ikke rart vi ble for sen. Først rakk vi ikke toget vi egentlig burde ha tatt, og etterpå gikk vi feil inni byen. Jeg har ikke stedsans i det hele tatt, og Lone er så som så – men vi fant frem til slutt da, og det er jo det viktigste!

Nå lurer du sikkert på hva slags klinikk vi lette etter, og hvorfor vi hadde time der. Vel, vi kan jo starte med et bilde:

Ja, det der er meg. Og ja, det der er en sprøyte med en spiss nål. Og ja, nåla stikkes inn i leppa mi. Har jeg blitt gæren? Ja, litt. Men skal man ikke være litt gærne i blant?

Det du ser på bildet, er altså jeg som får en kosmetisk injeksjon – en såkalt «lip filler». Hele livet mitt har jeg hatt tynne lepper som jeg ikke har vært helt fornøyd med, og både jeg og Lone hadde lenge planlagt å gjøre noe med det, for hun var ikke fornøyd med sine heller. Lone mente at vi ikke trengte å skrive om dette på bloggen, at vi heller kunne holde det for oss selv, men jeg var ikke enig. Jeg synes det er greit å fortelle deg det. Det er jo ikke hemmelig, og ikke er det noe jeg skjemmes over heller. Så jeg skriver dette innlegget om at jeg har gjort noe slikt, og så kan vi late som at du ikke allerede har forstått at Lone også gjorde det (nei da, jeg tror ikke Lone egentlig ser på det som et problem, men jeg liker jo å plage henne da).

Å ta «filler» i leppene har jo i dag blitt temmelig «vanlig», men likevel er det noe som mange reagerer på med avsky, og det forstår jeg. Som jeg skrev lengre opp, så er det jo faktisk en kosmetisk injeksjon. Det er ikke like drastisk som et kirurgisk inngrep, men likevel er det noe som forandrer utseendet mer enn klær, sminke og hårprodukter kan gjøre, og da er det jo noe man burde tenke nøye gjennom før man gjør det. Både jeg og Lone har lenge hatt lyst til å gjøre det, så da det plutselig dukket opp en tilbud som gjorde det mulig for oss å gjøre det, så slo vi til. Og vi var aldri i tvil om vi burde gjøre det eller ikke. Jeg kan ikke snakke for Lone, men for meg var det en enkel avgjørelse å ta, og det kan du lese mer om i dette innlegget. Akkurat nå skal jeg heller fortelle mer om vår dag i Drammen.

Klinikken vi besøkte heter «Wam klinikken», og hun som skulle utføre injeksjonen heter Oda og er en kosmetisk sykepleier. Jeg hadde vært i kontakt med henne på nettet før vi dro dit, og hun virket veldig trivelig – og det var hun også da vi møtte henne! Hun strålte som en sol, og vi følte virkelig at vi var i trygge hender! Vi var ikke helt forberedt på at å få sprøyter i leppene skulle bli en hyggelig opplevelse, så her ble vi positivt overrasket. Ikke bare var Oda en herlig dame, men denne dagen hadde hun også med seg valpen sin på jobb – en skjønn cocker spaniel på 8 uker. Perfekt for oss som elsker dyr, og da spesielt hunder! Han fant seg en trygg plass å hvile på med det samme:

Det viste seg også at valpen var fin å ha, for han var en god trøst når jeg fikk en liten reaksjon på bedøvelsen. Med min sykdom foretrekker jeg å være ekstra forsiktig med bedøvelsesmidler og slikt, for musklene mine er jo allerede svake. Så jeg snakket med legen min på forhånd, og fikk vite at det ikke skulle være noe problem med en bedøvelseskrem på leppene. Det jeg derimot ikke hadde tenkt på, var at jeg kom til å få kremen inn i munnen og ned i svelget. Jeg fikk et lite problem når det gjaldt det, for jeg fikk vansker med å svelge. Oda fortalte oss at flere brukte å få en ubehagelig følelse av bedøvelsen, og at hun på grunn av det aldri brukte bedøvelse på seg selv. Lone fikk også ubehag, men jeg tror kanskje sykdommen min forverret det litt ekstra for meg. Heldigvis gikk problemet over ganske raskt – men likevel syntes jeg at litt valpetrøst var nødvendig (det er mulig jeg brukte det som unnskyldning til å stjele litt kos)!

Oda skal ha skryt for at hun var både flink og profesjonell. Hun, og Wam klinikken, anbefales på det sterkeste! Leppene mine så bedre ut med engang, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med min første «filler»! Her kan du se bilder som ble tatt før og etter:

Som du ser, så var munnen min veldig skjev før. Det kommer av at kjeven min har vridd seg på grunn av at jeg har lite muskler som holder alt på plass. Men nå ser det jo mye bedre ut! Jeg har en liten skjevhet enda, men den skal rettes opp i neste gang. På bildet over var leppene helt «ferske». De ble faktisk enda større utover dagen og de neste dagene, for jeg hovnet opp. Men tro meg, Lone så ti ganger verre ut – både opphovnet og blå. Dessverre mistet hun alle bildene av seg selv da mobilen hennes valgte å gi seg, men vi kan jo i det minste le av at jeg fikk meg et lite nebb:

Nå er jeg heldigvis ikke like «nebbete» (utseendemessig iallfall), for nå er det over en måned siden vi var i Drammen, og hevelsen har gått ned for lenge siden. Slik ser det ut i dag:

Vi er i hvert fall fornøyd med avgjørelsen vår om å prøve noe slikt som dette, og vi kommer nok til å fortsette med det for å holde det vedlike. Men slapp av, det er lenge til vi kan passe inn blant de svenske Hollywoodfruene! Ikke har vi megalepper, ikke er vi svenske, og ikke har vi funnet oss rike ektemenn (enda)…

Skrevet av Malin