Nytt år, nye muligheter = bare bullshit!

«Nytt år, nye muligheter». Ærlig talt, er det slik du tenker? Tenker du virkelig at det må komme et helt nytt år for at du skal kunne gjøre det du enda ikke har gjort? Skjerp deg!

Sosiale medier fylles med tekster om alt folk skal gjøre nå som et nytt år har startet, hvor takknemlige de er for fjoråret, og nettopp den setningen i overskriften. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest «nytt år, nye muligheter» den siste uka. Og hver eneste gang jeg har lest den har jeg blitt en smule oppgitt. Jo, du har rett. Et nytt år er fylt med nye muligheter. Det er ikke det jeg reagerer på. Jeg er helt for at alle skal benytte tiden vi har foran oss til å gjøre alt vi ellers utsetter. Livet skal jo leves og man må gjøre det på den tiden man faktisk har. Og det er nettopp det som gjør at jeg reagerer.

Har du glemt alle de andre dagene i året? Heter det ikke egentlig «ny dag, nye muligheter»? Hvem fant ut at det var en god idé å bytte ut «dag» med «år»? Var det en av de som ikke tar tiden på alvor? En av de som tror at de skal leve evig og at det er greit å tenke at livet kan utsettes til i morgen?

«Nye muligheter»… Nye muligheter til hva? Er det bare tomme ord, eller har du tenkt ordentlig gjennom det? Hva betyr det for deg at du har alle disse nye mulighetene? Skal du ta det dansekurset du har utsatt i årevis? Reise Jorden rundt, for det har du jo drømt om siden du var barn? Skal du gripe tak i dagene og fylle de med det du elsker – det som gjør deg glad? Eller skal du gjøre det du allerede har gjort store deler av livet ditt; skal du utsette de nye mulighetene til en dag det kanskje kan passe bedre?

Hvorfor gjør vi det? Hvorfor velger vi å utsette, og utsette, og utsette, til det til slutt er for sent? Jeg gjør det jo selv også, så denne teksten er like mye et spark i ræva til meg som til deg. Faktisk var det en nylig påminnelse om dette som ga med idéen til å skrive et innlegg om det. I begynnelsen av januar i fjor kjøpte jeg et lite kurs på nettet for å lære mer om bilderedigering i «Photoshop». Gjennom hele 2016 har jeg tenkt på dette kurset, men ikke startet på det fordi jeg også tenkte «Jeg trenger jo ikke stresse med det. Jeg har jo enda lang tid på meg til å gjøre det!» Og hva skjedde i går? Jo, kurset gikk ut på dato og jeg hadde ikke engang åpnet det. Jeg hadde muligheten i et helt år! Og det verste av alt? Kurset ville ha tatt meg 4-5 timer å gjennomføre! I følge mine beregninger var det 8784 timer i 2016. Tenk på det! 8784 timer, og jeg satte ikke av noen få av de til å ta et kurs jeg faktisk ville ta. Hvorfor?

Jeg har jo lyst til å tro at det var fordi jeg gjorde så mye annet spennende i fjor, og det stemmer at jeg gjorde masse gøy, men det var ikke snakk om 366 dager med fullt kjør og bare latter. Mange av dagene har jeg rett og slett gjort ingenting. Jeg har brukt opp tiden min på ting som ikke gir meg noe, i stedet for å ta meg sammen og si «Malin, nå er det nok! Gjør noe du blir glad av, og slutt å sitte der og kaste bort tiden din!» For jeg har kastet bort tid. Jeg har kastet bort massevis av tid. Jeg kan se tilbake på fjoråret og finne dager der jeg kun har eksistert, i stedet for å leve. Det er egentlig temmelig trist å tenke på. Jeg får aldri tilbake de dagene og timene. De er borte.

Og nå har jeg altså valget mellom å sitte å deppe over tapte dager, eller å faktisk våkne opp å se at jeg kan bruke den tiden på å gjøre livet spesielt. For livet er spesielt. Mitt liv er helt unikt, for det finnes bare et av det. Det samme gjelder ditt liv.

Så hva sier du? Er det ikke på tide at vi griper denne nye muligheten og gjør livet til alt det det kan være?

Skrevet av Malin