Ørnetegnet

Det er lørdag, jeg er 22 år og vekkeklokka mi ringer 09:00. Hvorfor? Er det ikke meningen at jeg skal sove lenge denne dagen i uka – og spesielt akkurat i dag når alle tenker å kle seg ut som zombier, sykepleiere og alt mulig rart, for så å feste hele kvelden? Jo, det er mulig at det er det en normal 22-åring gjør i dag, men jeg har jo aldri vært normal.

Jeg stod opp klokka ni, kledde på meg, sminket meg, spiste en liten frokost, og så var jeg ute av døren. Dagen før hadde jeg en samtale med pappa om at det plutselig har blitt så mye ørn her, og at jeg kan se tilfeldigvis ut av vinduet når som helst i løpet av dagen og oppdage en ørn i lufta. Og hva er det første jeg ser da jeg vender blikket opp mot himmelen denne deilige morgenen? Jo, nettopp! En ørn! Den seiler sakte med vinden, og jeg trekker pusten dypt inn. Det har nettopp regnet, så lufta er behagelig frisk og det lukter ordentlig høst. Jeg er på vei inn i bilen, men først vender jeg blikket mot himmelen igjen, og der ser jeg to ørner til. Tre ørner i løpet av fem minutter betyr at dette kommer til å bli en fin dag, for det samme har hendt flere ganger før. Kanskje ørnen er såpass klok at den vet når den burde fortelle oss at i dag må du forberede deg på en dag du kommer til å huske lenge.

Så starter bilen, og jeg og pappa er på vei dit vi skal; nemlig til et slags loppemarked på et gammelt bryggeloft. Jeg har alltid likt idéen om å bruke ting om igjen, i stedet for å kaste de og kjøpe noe nytt, og den siste tiden har jeg blitt enda mer begeistret over gjenbruk og alt man kan gjøre med gamle gjenstander. Så da pappa tidligere i uka leste høyt fra avisen at det skulle være et lite loppemarked denne lørdagen, ropte jeg ut: «Dit drar vi!»

Ingen av oss visste om jeg ble å komme meg inn der eller om det kanskje var en trapp opp, så jeg hadde ikke store forhåpninger. Men da vi stoppet utenfor bryggeloftet – etter at vi hadde jublet over at vi faktisk fant det – kjente jeg at smilet var på plass, for jeg så jo at jeg enkelt kunne komme meg inn der.

Folk var allerede på vei ut derifra med gjenstander i armene, så det var bare å komme seg ut av bilen og inn på bryggeloftet i en fei! Vel inne ble vi møtt av smil og hyggelige «hei», og deretter måtte vi sette i gang med å se oss rundt! Det var gamle tønner, trekasser, fiskegarn, bord, stoler… Ja, litt forskjellig man kan forvente å finne på et slikt sted – og enda mer.

Vi tok oss en runde rundt alt sammen, og så fant pappa ut at inne på et gammelt bryggeloft måtte det jo være perfekt å ta bilder. Så han plasserte meg innerst inne i et mørkt rom, og så gikk han ut i bilen igjen for å hente kameraet. Jeg satt der og så meg rundt, helt alene, og oppdaget den ene edderkoppen etter den andre. Jeg fikk frysninger nedover ryggen, men krykkjene (en liten måke, om du ikke visste det) skrek som bare det på utsiden og jeg fant en viss sjarm i det hele. Tenk så mye liv det har vært, og fremdeles var, på dette gamle bryggeloftet! Mennesker, dyr og insekter. Det var nok til å få meg til å smile igjen.

Etter en liten photoshoot tok vi enda en runde rundt i bygget. Jeg endte opp med å kjøpe meg en gammel, sliten koffert, og pappa kjøpte seg en vaffel, en kopp kaffe og et gulvteppe. Jeg var veldig fornøyd med kjøpet mitt, for selv om kofferten har sett bedre dager, er jeg sikker på at den kan bli ordentlig fin om den får litt omsorg. Jeg tror den kan bli en bra seng til hunden min til slutt.

En del av det med å bo på et lite sted, er at «alle kjenner alle», og slik er det her. Så når en fremmed mann kommer bort til deg og sier at han aldri har sett deg før og lurer på hvem du er, så blir du nesten litt overrasket. Men jeg synes det er fint, jeg. At en fremmed legger merke til deg og kommer bort og starter en trivelig samtale, er noe som gjør meg glad. Alle de menneskene han kunne ha snakket med der inne – folk han sikkert kjente, for det virket som at han hadde bodd her en stund – og så valgte han det ene mennesket som var totalt ukjent for ham. Tenk om vi alle hadde vært slik. Hadde ikke verden vært bedre da – om alle ble sett og lagt merke til? Jeg er temmelig sikker på at sånt kan lyse opp dagen til de fleste, for det gjorde iallfall min enda bedre.

Og denne lørdagen var en ordentlig fin dag. Etter loppemarkedet kjørte jeg og pappa videre til Å, der vi har vært på koselige «far og datter»-turer tidligere. Det var nydelig vær – sola skinte, og det var faktisk varmt til å være i slutten av oktober. Vi tok oss en tur ut på en molo, der vi hadde enda en photoshoot fordi jeg trengte noen bilder. Midt i shooten ser jeg noe i sidesynet som gjør at jeg vender blikket opp, og der – høyt på himmelen – flyr enda en ørn. Jeg smiler og tenker at livet egentlig er ganske fint.

På vei hjem har vi musikken på fullt i bilen, og med det samme Coldplay kommer på, oppdager jeg to ørner til på himmelen. Jeg sier ingenting til pappa, for han ville uansett ikke ha hørt meg over musikken, men han så de selv og spurte: «Ser du ørnene?». Ja, pappa, jeg så de. Jeg så de godt.

Rett før jeg skal inn døra hjemme, tenker jeg: «Det er jo nesten rart at jeg ikke fikk se én ørn til før denne fine dagen min ute er over». Og jeg hadde nesten ikke fullført tanken da to ørner plutselig flyr forbi rett foran meg. Jeg ler og tenker at de totalt åtte ørnene hadde rett – det ble en dag jeg kommer til å huske lenge. Men så undrer jeg meg over om ørnene var et tegn på at dagen ble bra uansett, eller om den ble det fordi jeg trodde den kom til å bli det på grunn av dem.

Skrevet av Malin