Oss – her, nå

Det er noe jeg har tenkt på en stund, noe jeg har hatt lyst til å fortelle deg, du som er en av leserne våre. Det er bare ikke alltid lett å finne de riktige ordene, og derfor har det bare blitt med tanken frem til nå. Men ta det med ro, det er ikke noe alvorlig. Det er bare noe jeg synes du burde vite.

For et par dager siden fikset jeg noen småting her på bloggen i håp om å gjøre den litt enklere for deg å følge, og da la jeg merke til at «arkivet» vårt faktisk har blitt temmelig innholdsrikt. Det er nå tre årstall der – 2015, 2016 og 2017. Tenk, vi startet bloggen i 2015, og den er enda igang! Det hadde nok hverken jeg eller Lone trodd. Vi har begge hatt blogger før. Lones blogg hadde vel to innlegg før hun ble lei, og jeg var oppe i maks ti innlegg. Det sier seg selv at de første bloggene våre ikke var en suksess. Men denne gangen skulle det bli annerledes. Ikke bare var vi begge noen år eldre enn da vi forsøkte oss på livet som bloggere i 2010, men vi hadde faktisk noe å blogge om også. I tillegg likte jeg å skrive, og det ville jo være et stort pluss når vi ønsket å få en blogg med innhold som faktisk kunne leses.

Denne bloggen ble startet høsten 2015, etter at jeg skrev et innlegg på Facebook i ren frustrasjon og ting ballet på seg. Midt i alt som skjedde da, oppdaget jeg at jeg hadde en stemme og at folk gjerne ville lytte til den. Mine ord hadde plutselig betydning for flere enn meg selv, og det føltes som at jeg burde bruke ordene mine, stemmen min, til noe mer enn å bare fylle min egen dagbok.

Året 2015 var også året der jeg og Lone oppdaget at vi kunne få mer ut av livene våre – vi oppdaget at vi kunne reise på turer sammen, noe som tidligere hadde vært en umulighet på grunn at reising var alt for slitsomt for meg. Vi fant en løsning som gjorde at vanskeligheten med å reise ble borte, og plutselig hadde en ny verden åpnet seg for oss begge. Lone har selvfølgelig kunnet reist på egenhånd, men aldri alene med meg, lillesøster og venn. Vi reiste mye det året, og i løpet av reisene hadde vi lagt ut små «reisebrev» til vennene våre på Facebook. Disse reisebrevene fikk vi stor respons på og menneskene rundt oss gledet seg over å lese det vi skrev fordi de kunne «være med oss» på tur.

Så disse tingene – det at jeg «fant min egen stemme» og at flere mennesker ville følge oss i livene våre, både de jeg hadde nådd ut til via stemmen min og vennene våre som fulgte reisebrevene våre – var altså grunnen til at vi startet bloggen. Vi hadde noe å dele, og vi ville gjerne dele det. Vi hadde et innholdsrikt liv, så å skrive et innlegg i ny og ned skulle vi klare.

Men du har kanskje lagt merke til litt forandringer her, med måten vi skriver på og når vi gjør det, eller kanskje du ikke har merket noe som helst. Likevel vil jeg fortelle at ting har endret seg hos oss, og livene våre inneholder mindre nå – faktisk har livene våre minimalt med innhold. Lones sykdom har utviklet seg i negativ retning, noe som har ført til mer smerte og utmattelse. Og dette påvirker ikke bare henne. Det påvirker meg også, for etter det som skjedde i Oslo i september, så tør vi ikke lenger å reise på tur sammen.

Det livene våre, hverdagene våre, inneholder nå, er tv-titting, spilling på mobilen og soving. Vi gjør ingenting. Eller, det er kanskje en overdrivelse. At Lone sover mye er fakta – hun er nesten bare sliten. Men jeg? Jeg sover ikke like mye. Store deler av dagen min tilbringer jeg med mobilen min. Jo, jeg spiller litt innimellom, men jeg leser også bøker og skriver ord, chatter med venner og lærer meg nye ting – og Lone gjør nok litt av det samme i de timene hun er våken. Hverdagene våre er jo ikke tomme. Men uansett er hovedpoenget mitt at akkurat nå, akkurat på dette tidspunktet i livene våre, så har vi ikke noe liv. Vi tilbringer dagene foran en skjerm, enten tv, mobil eller pc. Akkurat nå, her vi er i livet, kjeder vi oss. Vi skulle gjerne fylt dagene med innhold som virkelig betyr noe, men akkurat nå, akkurat her, er det ingenting annet vi kan gjøre enn å være tålmodige. Vi vet begge at om vi gir ting litt tid, så ordner alt seg.

Her og nå, her vi er, med den hverdagen vi har, så kan vi ikke gi deg, du som leser ordene våre, akkurat det vi vil gi. Bloggen vår fylles ikke med ord og bilder fra en hverdag full av action. I stedet for gir vi deg det vi har; nemlig tanker. For tro meg, når livet ikke er helt som du vil at det skal være, vandrer tankene mye. Du tenker på hvor du er og hvor du vil være, hvorfor det er sånn og hva det gjør med deg, og sist, men ikke minst, hva du kan gjøre for å forandre på ting eller hvordan du kan lære deg å akseptere tingenes tilstand som de er.

Vi tenker, og tanker gjør vi om til ord. Disse ordene deler vi med dere, for vi vil gjerne dele noe. Det var dette jeg syntes du hadde en rett til å vite. Og hvis bloggen vår kjeder deg for tiden, så ta deg en pause. Vi klandrer deg ikke. Gjør som oss; ha litt tålmodighet – for vi lover å komme sterkere tilbake. Snart…

Tekst: Malin
Foto: Markus Spiske