Søndagsvas

I en kort status på Facebooksiden vår i går lovde vi deg et innlegg i dag, så det skal du få, på tross av at jeg egentlig er temmelig sliten. Men vet du hva? Det gjør ingenting om jeg er sliten. Jeg kan gi dere noen ord uansett. Jeg kan bare skrive ned det som dukker opp i hodet, men om det gir noe mening til slutt.. Vel, det kan jeg ikke love. (Nei da, jeg tuller! Jeg skal prøve å gjøre det passelig forståelig!)

Som vi skrev på Facebook i går, så ble innlegget utsatt fordi vi var invitert i en bursdag. Tanten til mamma fylte 75 år i april og valgte å feire den nå. En perfekt anledning til å bruke en av de fire nye kjolene jeg kjøpte i Bulgaria! (Har jeg noen gang nevnt at jeg alltid kjøper meg kjoler, men bruker de så sjelden at skapet mitt er fylt med kjoler som enten er helt ubrukte eller brukt bare én gang? Hekta? Jeg? Ikke i det hele tatt).

Når man endelig får en god grunn til å ha på seg kjole, så bryr man seg vel om at gradestokken viser rundt 10 grader og man er langt uti vindfulle Lofoten. Været stopper ikke meg, så kjole ble det!

Dette var forresten det eneste bildet som ble tatt av meg, selv om jeg nesten tvang pappa til å ta med kameraet fordi jeg trengte bilder til bloggen. Kameraet ble liggende i bilen, for jeg var mer interessert i selve festen enn i å stresse med bilder. Så dette bildet fikk jeg tilsendt av min bestemor – Mor, som vi kaller henne. Hun tok bildet med sin Doro-mobil og måtte ha hjelp til å sende det til meg i dag, siden jeg plutselig innså at jeg ikke hadde noe å legge ut her og ble litt desperat. Men jeg må si at Mor er en dyktig fotograf, selv om kamerautstyret kanskje ikke var det beste. Hun tok ett bilde, og jeg hadde ikke øynene lukket eller lagde en grimase. Helt utrolig – og veldig uvanlig!

Planen var jo egentlig at både jeg og Lone skulle dra, men hun var ikke helt i form i går. Det er ikke alltid vi kan gjøre de tingene vi har lyst til, fordi kroppene våre ikke samarbeider. Sånn er der bare, og det må vi leve med. Så Lone ble altså hjemme, og jeg dro i bursdagen sammen med mamma og pappa.

Det var et herlig selskap og jeg storkoste meg. God mat og flotte folk – en perfekt kombinasjon! Kvelden endte med at jeg og Mor (som forresten er 78 år og enda i arbeid), satt ved enden av et bord og var like trette og usosiale. (Eller, det kan faktisk hende det var mer liv i henne enn meg.)

Jeg er nok ikke akkurat et festmenneske, og ikke er jeg særlig sosial i sånne situasjoner heller. Jo, jeg liker å være sammen med – og å prate med – folk, så det er ikke det at jeg ikke liker de. Jeg er faktisk skikkelig glad i andre mennesker, men det jeg ikke er glad i, er å prøve å ha en samtale når det er mye støy rundt meg. Jeg prater litt stille, og å øke volumet på stemmen min såpass at noen hører meg i et støyfylt rom, er ikke mulig på grunn av lungekapasiten min. Så ja, jeg blir hun der stille og forsiktige som smiler og ler mye (selv om jeg egentlig kan prate veldig mye når jeg først setter igang). Det er bedre enn å gjenta meg selv tre ganger hver gang jeg sier en setning i alle fall. Og uansett er jeg jo en smule sjenert i blant, i tillegg til at jeg misliker smalltalk, så det forsterker vel egentlig bare stillheten min.
Er det ikke ganske utrolig at jeg er sånn, men likevel kan skrive et langt innlegg her om omtrent ingenting? Ja, det synes jeg også. Og se her! Allerede har jeg skrevet mye, jo! På tide å stoppe nå kanskje. Jeg har ærlig talt ikke mer å si. Klokka er halv tolv på en søndag kveld, og det ser ut til at jeg har brukt opp ordene mine for denne uka.

Ha en fin kveld videre, og takk for at du leser det jeg skriver (selv om det i dag var mest bare vas)!

(Skrevet av Malin)