Spritlukt, blod og nålestikk – del 1

Ja, vi valgte en overskrift som kan bety mye. Men slapp av, vi skal ikke skrive et innlegg om at vi har blitt glad i flaska, at vi har blitt voldelige og at vi liker å nyte sterke midler. Nei da, vi skal bare skrive litt om hvordan det er å vokse opp med sykehus, blodprøver og leger i hverdagen, og hvor komfortabel man kan bli med ting som får andre til å besvime.

Malin: I perioder av livet mitt har jeg bodd på sykehus. Jeg har feiret bursdager, påske og nyttårsaften der, jeg har vært der i juletider, jeg har vært der i sommerferier, og jeg var der til og med på min første skoledag. Vi regnet en gang på det, og på det meste har jeg tilbrakt seks måneder av et år på sykehus (ikke sammenhengende da).
Grunnen til at jeg har vært så mye på sykehus er noe som de fleste opplever ofte i løpet av livet, men som ikke er et stort problem for et friskt menneske: Forkjølelser. Ja, du leste riktig. En forkjølelse for meg kan få dramatiske følger – i hvert fall var det slik da jeg var barn. En rennende nese og litt hoste førte til lungebetennelse, og en lungebetennelse er den største fienden til lunger med en kapasitet på under 20 %. Ja, jeg har en så lav lungekapasitet på grunn av muskelsykdommen min, og det har holdt på å ta livet av meg flere ganger. I løpet av 15 år hadde jeg over 30 lungebetennelse, og to ganger endte jeg opp i respirator på grunn av det.
Dette er altså hovedgrunnen til at jeg har tilbrakt mye tid på sykehus, men i tillegg har jeg også vært der ofte på rutineundersøkelser for å følge med på utviklingen av sykdommen min.

Jeg vet hva du tenker nå: «Stakkars jente! Hun må jo hate sykehus i dag!». Det er her du tar feil. Jeg har aldri hatet sykehus på noe som helst måte. Faktisk elsket jeg å være på sykehus som barn! Jeg innrømmer at jeg ikke var glad i undersøkelsene og behandlingene, og av og til ble jeg veldig lei av ting jeg ble «tvunget» til. Faktisk prøvde jeg å bite en lege en gang, men bommet og bet mamma istedenfor – jeg er ikke veldig stolt av det i dag (jo, litt).
Men så skal det sies at jeg var et barn, og jeg var syk og i dårlig form – det er jo ikke rart at jeg ikke var glad i disse tingene. Jeg forstod at de måtte gjøres, men jeg trengte ikke å like de uansett – og jeg trengte ikke å like legene heller. Men ser man bort ifra disse tingene, så trivdes jeg enormt på sykehuset! Jeg var glad i sykepleierne som behandlet meg som en prinsesse, jeg ble kjent med andre barn, jeg fikk sett masse film fra sykehussenga, og det beste av alt var Lekestua og de som jobbet der!
Lekestua på Universitetssykehuset i Tromsø kommer alltid til å være i hjertet mitt – og det gjør de som arbeidet der også. Lekestua var mitt favorittsted i hele verden (til og med når jeg ikke var på sykehuset), og det fantes ingen større glede enn den jeg følte når jeg ble frisk nok til å få lov til å leke der, istedenfor å ligge i sykehussenga på rommet. Tove het hun som var leder på Lekestua da jeg brukte å være der (kanskje hun er der enda?), og den dag i dag er hun fremdeles blant de fineste menneskene jeg vet om, selv om det er mange år siden jeg snakket med henne sist. Hun visste alltid hva hun skulle gjøre for at jeg skulle bli glad – alt fra å skaffe leker jeg likte (som fikk navnet «Malinlekene»), til å gi meg akvarium på rommet når jeg var blitt eldre og hadde nye interesser.

Jeg skrev lenger opp at jeg ikke var glad i behandlingene jeg fikk, men at jeg forstod at de måtte til for at jeg skulle bli frisk, og dette gjorde at jeg godtok det meste (bortsett fra de gangene jeg fikk nok og begynte å bite da). Blodprøver ble jeg etter hvert så vant til at når blodprøvetakerene kom inn på rommet, så lå jeg allerede klar med fingeren som skulle stikkes i. Å stikke i fingeren var aldri et problem for meg – så lenge de stakk i riktig finger. Det måtte være i en pekefinger, ellers ble det null samarbeid fra min side. Og dette skapte mange diskusjoner – av en eller annen grunn er ikke pekefingre godkjent til å ta blodprøve i – men jeg fikk som oftes viljen min (jeg har alltid vært sta).
Å ta blodprøver i fingrene var enkelt – faktisk vil jeg gå så langt at jeg vil si at jeg syntes det var gøy. Etter hvert tålte jeg andre blodprøver mer og mer, og i dag synes jeg fremdeles det er underholdene å se på når noen stikker nåler i huden på meg – enten det er blodprøvetaking eller sprøyter.
Kanskje jeg er en smule gal som liker nålestikking, men hadde du vært som meg, så hadde du også likt det. Jeg har små, tynne blodårer som hopper unna når man prøver å treffe de, og det gjør dette til en nesten umulig oppgave. Så det er ikke det at jeg liker smerten fra nålestikkene (selv om den ikke gjør meg noe), det er heller det at jeg finner det veldig underholdene å se på at de som stikker meg ikke får det til. Kanskje det er litt ondskapsfullt, men det er bedre å le enn å gråte, ikke sant?
Tidligere i år skulle jeg ta én blodprøve; tre forskjellige personer stakk meg, og på syvende stikk traff de. Jeg lo gjennom hele hendelsen, mens «stikkerne» ble mer og mer frustrerte.

Jeg er kanskje litt gal og ondskapsfull, men det er vel fint at de som tar blodprøver daglig får en utfordring en gang i blant? Og dette innlegget startet vel med at vi ikke er voldelige, og så har jeg fortalt dere at jeg biter – vel, sånt skjer…
Siden teksten min ble lang, og Lone ikke engang har fått skrevet sin del, så deler vi innlegget i to. Senere i dag er det Lone sin tur å skrive, og da får dere del 2 av historiene om liv fylt med spritlukt, blod og nålestikk.

Bildene er fra torsdagens legebesøk da jeg fikk påfyll av jern. Ett stikk for å ta blodprøve, to stikk for å treffe blodåren jeg skulle få jern i (ja, jeg lo da også).

PS: Jeg må legge til at jeg ikke har hatt lungebetennelse siden 2008, og at forkjølelser og influensa holder seg unna meg. Jeg er nesten aldri syk, og om jeg en sjelden gang får en liten forkjølelse, så knuser immunforsvaret mitt den før den får utvikle seg til noe alvorlig. Fordelen med å vokse opp på sykehus er altså at man bygger opp et kraftig immunforsvar som gjør at de fleste bakterier og virus ikke har en sjanse.