Spritlukt, blod og nålestikk – del 2

Lone: Som Malin fortalte i del 1 av dette innlegget, så har vi vært noen timer på sykehus. Vi er en familie som liker å være sammen, og det var ikke forandret når Malin var syk. Jeg var ofte på sykehuset – som besøkende storesøster – og herlighet for noen minner!
Hjernen fungerer jo slik at man ofte sitter igjen med de gode minnene, mens de mindre gode blir svakere. Sånn er det her også; jeg husker lite av når Malin var alvorlig syk, men de fine dagene husker jeg godt. Jeg husker hvor glad jeg var når Malin var frisk nok til å være med på lekestua, når hun var med og kjøpte brus på brusmaskinen, alle turene på kiosken, alle gangene vi spilte spill eller så en film, og alle de andre ungene vi ble kjent med. Jeg husker alle de gode sykepleierne, som tok like godt vare på meg, som de gjorde med Malin. Og lekestua på UNN, som Malin også har nevnt, fortjener nesten en pris for alt de har gjort! De gjorde ikke forskjell på noen – syk eller frisk – alle fikk være med. De fant fram leker og spill, tegne- og malesaker, og alt annet man kan ønske seg som barn. Jeg var mye på lekestua de gangene da jeg ikke kunne, eller ville, være med på alle undersøkelsene Malin måtte gjennom. Da jeg ble eldre måtte jeg være noen timer på skolen på barneavdelinga, der jeg fikk hjelp til det jeg måtte trenge av lærerne. Jeg innrømme at jeg husker lite av disse skoledagene, bortsett fra arkene med kryssord vi fikk!

Uansett hvor glad jeg var for å være på sykehuset med Malin, kan ikke ord beskrive hvor glad jeg er for at hun ikke må være der lenger.

Malin ble eldre og friskere, og alle så fram mot fine år uten sykehus og alt som følger med det… Og så ble jeg syk! Jeg fikk plutselig anfall, og fordi det har vært epilepsi i familien ble alle redd for at det var det jeg også hadde. Men det viste seg etter hvert at det ikke var det.
Du vet kanskje hvordan det er å ha krampe i leggen eller andre utsatte muskler? Sånn hadde jeg det, bare i alle musklene. Jeg var ikke bevisst under anfallene – heldigvis! Jeg lå en uke på sykehuset, og jeg husker nesten ingenting. Dagene mine bestod av anfall og soving, ett døgn i respirator, prøver og undersøkelser. Jeg aner ikke hva som ble gjort på de dagene, eller hvem som var på besøk – jeg har kun små glimt i minnet.
Det viste seg å være kroppen som sa stopp etter mange år med stress og veldig mange følelser. Kroppen min sa ifra at jeg måtte ta en pause, puste og konsentrere meg om meg selv.
I ettertid hadde jeg flere anfall, men jeg lærte meg på en måte å kontrollere de.

Og så begynte alle de andre problemene i den kroppen her som gjorde at jeg har vært på utallige undersøkelser og tester, som etter hvert resulterte i en diagnose – men det kommer jeg tilbake til ved en senere anledning.

Så hva sitter jeg igjen med etter alle disse månedene på sykehus? Jo, jeg synes også at blod og nåler er spennende – kanskje nærmest gøy! Jeg synes det er så kult at man kan stikke en nål inn i huden og suge ut blod – hvem fant ut at man kunne gjøre det, liksom?! Tenk så moro de må ha hatt det!

Å være hos lege, på sykehus, eller i sykebil, ser jeg ikke på som skremmende – bare spennende. Alle maskiner med masse knapper og duppedingser – jeg blir så fascinert. Det er befriende å være så avslappet rundt dette, og å ta blodprøve er en del av livet. Faktisk så sjekker jeg selv armene mine for å finne den beste blodåren når jeg skal ta blodprøve, slik at de slipper å bruke tid på det.

Som dere ser er vi begge vant til å være rundt leger og sykepleiere, blod, nåler og maskiner som lyser og piper. Vi er faktisk veldig komfortable med slikt – og når vi er komfortable med noe, så begynner vi å tulle og tøyse med det. Bildene i dette innlegget er resultatet av at vi fikk være alene i kort tid på et undersøkelsesrom på et legekontor på torsdagen som var… Vel, hva skal vi si? Vi hadde det gøy i hvert fall!

– Lone og Malin