Styrken i å være ekte

Nylig ble jeg påminnet hvor mye godt én handling kan føre til, at man raskt kan gå fra å gråte av fortvilelse til å gråte av glede, og hvor enkelt det egentlig er for oss mennesker å vise at vi bryr oss. Alt dette er ting både jeg og mange andre glemmer alt for ofte, og i blant trenger vi alle å bli minnet på hvor lite som skal til for å gjøre noe stort.

Alle som har Facebook kjenner nok til funksjonen som heter «På denne dagen», der man får opp hendelser som har skjedd på profilen din på samme dato i årene som har vært. Det var her jeg nettopp ble påminnet disse tingene.

Den 4. november i fjor gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg la ut et innlegg på Facebook som skulle vise seg å forandre mye for meg. Jeg ble urettferdig behandlet, og for første gang i mitt liv «hevet jeg stemmen» og fortalte nøyaktig hva jeg syntes om det. Og denne lille handlingen førte til så mye mer enn jeg hadde trodd var mulig, og det har påvirket meg i alt jeg har gjort i ettertid.

Ikke bare fant jeg min egen stemme – noe jeg hadde manglet i alt for mange år. Men jeg fikk også virkelig se og føle hva det betyr å få støtte fra andre når man trenger det mest – og ikke minst fikk jeg se at det faktisk var mulig å få det. Man går rundt og tror at alle bare tenker på seg selv og at ingen bryr seg, men det stemmer ikke. Denne hendelsen i fjor var et bevis på det. Både kjente og ukjente overstrømmet meg med støtte, oppmuntring og en enorm kjærlighet, og jeg gikk fra å føle meg lita og ubetydelig til å virkelig bli sett som det mennesket jeg er.

I hele begynnelsen av denne måneden har jeg lest gode ord fra andre og mine egne ord som forteller hvor takknemlig jeg var på de samme datoene i fjor, og det har fått meg til å kjenne på følelsene jeg hadde da. Man sier at ord ikke betyr noe, og at det heller er folks handlinger man skal se på. Men jeg tror man i blant glemmer at å uttale – eller å skrive – ord faktisk også er en handling. Ord kan bety enormt mye, og de kan inneholde sterke følelser.

Jeg har lest andres ord til meg, og selv om dette skjedde for et år siden, kan jeg enda føle varmen som ligger i de. Jeg mottok flere tusen kommentarer, og over hundre forskjellige mennesker sendte meg personlige meldinger. Hver eneste kommentar og melding inneholdt omtanke. Det var ikke et eneste negativt ord rettet mot meg, selv om det som oftes finnes folk som har noe negativt å si om alt. Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg unngikk den delen av befolkningen, men kanskje følte andre frustrasjonen i ordene mine. Kanskje følte de det desperate behovet for å bli sett – fordi jeg turte å være åpen, ærlig, og viktigst av alt; sårbar.

Å være sårbar blir sett på som en svakhet i dagens samfunn, men jeg forstår ikke hvorfor. Det finnes en enorm styrke i å tørre å være sårbar – en styrke man trenger for å være et helt menneske. Alle er sårbare på en eller annen måte, og å skjule det er det som gjør deg svak. Det er der svakheten med sårbarhet ligger. Er du ikke ærlig med både deg selv og andre, så er du heller ikke et ekte menneske.

Følelser er en del av oss, og å fortrenge de fører aldri til noe godt. Om man derimot viser verden at man kan være både sårbar og modig samtidig, så oppnår man store ting.

I mine egne Facebookinnlegg i fjor, skrev jeg ting som: «Malin er nå fysisk og mentalt utslitt etter en lang dag med mye følelser, og har tydeligvis begynt å prate om seg selv i tredjeperson. Dagen som startet med sinne, fortvilelse og frustrasjon, endret seg fort til det motsatte etter jeg la ut innlegget. Jeg har nå vært innom alle mulige følelser på kort tid, og nå er jeg ordentlig sliten. Jeg skal legge meg nå, og jeg sovner nok med et smil i kveld.»

Når jeg leser mine egne ord, så er det enkelt å huske nøyaktig hvordan jeg følte meg den kvelden. Å sovne med den følelsen jeg hadde i kroppen da, var som den beste sovemedisin. Men dagene som kom, viste meg at søvn ikke lenger var en nødvendighet. Man finner mye energi i gode følelser, og en av Facebookinnleggene mine fortalte blant annet dette: «Det kommer til å bli en lang dag. Jeg sov i 3-4 timer i natt – ikke fordi jeg hadde en dårlig natt med mye vondt, men fordi det foregår tusen ting i hodet samtidig. Og når de tingene bare er positive, så går det bra å tape litt søvn!»

Tilbakemeldingene var mange, og de fortsatte å strømme inn i dagevis. Følelsene var sterke, og jeg var ikke lenger liten og ubetydelig. Jeg havnet i flere aviser, VG publiserte innlegget mitt, og jeg ble kontaktet av noen på Stortinget. Jeg ble sett.

Det Facebookinnlegget jeg liker aller best, er dette: «Midt oppi alt det her, så er det noen ting jeg har glemt.. For det første har jeg glemt at jeg egentlig er ekstremt b-menneske. Jeg våknet klokken ni i dag. For det andre har jeg glemt at jeg egentlig er en stille og forsiktig person som trives best i bakgrunnen. Hva skjedde?!»

De få setningene sier så mye, og sammen med de andre innleggene viser de at følelser er forvirrende når de kommer i store mengder. Jeg var virkelig forvirret da. Jeg var en versjon av meg selv som jeg ikke visste fantes, og nå i ettertid tror jeg forvirringen kom av at jeg egentlig alltid hadde savnet denne versjonen av meg.

Jeg trengte å bli motivert av intense følelser for å finne min egen stemme. Jeg trengte å se at man vinner om man kjemper for det som er rett. Jeg trengte å se at det er styrke i sårbarhet. Og jeg trengte å se at støtte og kjærlighet fra andre mennesker kommer i ubegrensede mengder hvis man bare tør å vise at man trenger det.

Følelser er det som gjør oss menneskelige, og i dag vet jeg at stemmen min er sterk nok til å rope ut akkurat hva jeg føler – både på godt og vondt. Når det trengs, er jeg ikke redd for å være modig, sårbar eller begge deler. Og sist, men ikke minst: Kjærlighet – i alle former – er en følelse som gjør at man klarer alt. Enten du gir kjærligheten, eller du får den fra nære og kjære eller en fremmed, så må du huske at ingenting er viktigere enn den.

Skrevet av Malin