Synlig og usynlig – del 2
Del 1 av dette innlegget finner du ved å klikke her…
For noen år siden skulle jeg ha gitt mye for å være litt mer usynlig – å blende inn blant alle andre. All oppmerksomheten, både på godt og vondt, var kvelende.
Men nå har jeg altså kommet dit at jeg ikke bryr meg lenger. Folk kan synes og tro hva de vil, men det betyr ikke at det er riktig. Jeg synes ikke at det burde være sånn. Folk burde ikke dømme folk på forhånd – spesielt ikke basert på kun det de ser. Men jeg kan ikke gjøre noe med dette, så jeg forandret heller mitt syn på det hele.
Å være så synlig som jeg er, har jo sine fordeler også. Ikke bare gjør det meg annerledes og unik, men jeg får oppleve ting som andre ikke gjør. Jeg ser ting som andre ikke ser. Den største fordelen må være at jeg enkelt kan sile ut mennesker som er egoistiske og overfladiske. Jeg slipper å ha de i livet mitt, og det krever ikke engang masse energi og krefter av meg – den jobben gjør de jo selv. I stedet for å bruke tid på disse negative personlighetene, så er jeg så heldig at jeg enkelt kan møte på de åpne og positive menneskene – personer som gir meg glede og latter – personer jeg vil ha i livet mitt. Vennene mine er ikke folk som bare utnytter meg på grunn av overfladiske grunner. Vennene mine liker meg for den jeg er. Vennene mine ser meg.
Jeg trenger aldri å forklare hvorfor jeg i blant må avlyse en avtale, fordi folk forstår det. Jeg har ikke problemet Lone har. Det er ingen som tviler på meg. Sånn sett er det en fordel at sykdommen er synlig.
Og så er det sånne andre fordeler som finnes. Fordeler som egentlig er litt urettferdige, men som samfunnet allikevel har laget – kanskje i et forsøk på å gjøre opp for alle fordommene? Ikke vet jeg, men jeg innrømmer at jeg liker disse fordelene. Å reise billigere både med tog, fly, ferger og mye annet, å få gratis dessert på restauranter, å motta gaver fra fremmede, å få gå forbi køen på flyplassen når man sjekker inn, for så å bli tatt med til VIP-sikkerhetskontrollen – dette er bare noen få eksempler. Klart dette er en smule urettferdig, men jeg har ikke bestemt at det skal være sånn. Så hva skal jeg gjøre? Takke nei? Jeg liker ikke å utnytte andre og samfunnet, og det gjør jeg heller ikke. Jeg bare benytter meg av tingene som de er, også er jeg takknemlig for alt sammen.
Jeg har lært meg å like oppmerksomheten jeg allikevel ikke kan unngå, og jeg har lært meg å ikke bry meg om at andre dømmer meg utifra det de tror. Jeg lever med min synlige sykdom på min måte, og Lone lever med sin usynlige sykdom på sin måte. Men én ting er sikkert: Vi lar ikke sykdommene begrense oss mer enn nødvendig. Vi lever livet. Vi møter nye mennesker. Vi reiser og opplever verden. Og når vi snakker om reiser.. Vi har allerede planlagt to turer i nærmeste fremtid. I mars skal vi først en tur opp til Troms i barnedåpen til tanteungen vår, og deretter skal vi ta oss en tur til Oslo igjen. Vi kan jo ikke bare sitte hjemme, kan vi vel?
Sykdommene våre gir oss noen begrensninger og utfordringer i livet, men hva så? Begrensningene godtar vi og lever med, og utfordringene tar vi imot og overvinner.