Universet på innsiden

Hele uka har jeg tenkt på hva dagens innlegg skulle handle om, hvilket tema jeg skulle velge og som føles riktig akkurat nå. De fleste gangene kommer dette av seg selv og jeg trenger egentlig ikke å tenke så mye over det, men noen ganger står jeg helt fast. Å vite hvilke ord man skal skrive er ikke alltid enkelt, men jeg vet jo at når jeg først begynner å skrive, så kommer ordene uten at jeg trenger å anstrenge meg. At hånden bare skriver av seg selv og ordene bare flyter ut, er temmelig behagelig. Man slipper å tenke så mye. Men jeg har også funnet et slags problem når det gjelder dette, og det er faren for at man gjentar seg selv mye. Tingene man skriver er kanskje noe som ligner på noe man har skrevet før. Det kan bli ganske ensformig, og man kan jo undre seg over hvorfor det skjer, for man er jo egentlig ikke en person som bare tenker det samme hele tiden. Eller er man det? Jeg tror nemlig at man er det. Jeg tror alle går rundt og tenker samme tanker om igjen og om igjen, og de nye tankene som dukker opp, er bare en videreutvikling av de forrige tankene. Det stemmer jo, gjør det ikke? I hvert fall tror jeg det stemmer i de fleste tilfellene.

Men jeg vil ikke si at det å gjenta tankene sine gjør en person kjedelig, for det gjør jo bare deg til deg. Man sier at man ikke er tankene sine, og der er jeg enig. Du kan tenke mye uten at det egentlig er en beskrivelse av deg. Som at selv om du tenker at du ikke er pen, så trenger ikke det å bety at det faktisk er sant. Du er ikke tankene dine. Men om man snur om på det, om man sier at tankene dine er deg, så tror jeg det er en sannhet i det. Du er ikke tankene dine, men tankene dine er deg. Alt du tenker er jo et resultat av hvem du er, så når tankene gjentar seg, så betyr det bare at du er du. Det gjør deg ikke kjedelig.

Jeg har egentlig aldri møtt et eneste menneske i mitt liv som jeg vil beskrive som kjedelig. Jo, jeg har møtt mennesker som kjeder meg, men det betyr ikke at personen faktisk er kjedelig. Det er bare det at deres tanker og holdninger ikke stemmer overens med mine. Egentlig vil jeg gå så langt som å si at om du møter et menneske som kjeder deg, så er det ikke den andre personen som er kjedelig akkurat der og da. Det er du selv som er det, for du er ikke åpen nok til å se, og akseptere, at mennesker er forskjellige. Personen du beskriver som kjedelig, blir kanskje beskrevet som det motsatte i sin vennekrets. Hvert eneste individ på denne planeten har et helt univers inni seg – en hel verden som er deres – en hel verden som er dem. Og denne verdenen beskriver du som «kjedelig», selv om du ikke har noen som helst anelse om hvordan det er å leve der. Som oftes gir man noen betegnelsen «kjedelig» etter å ha møtt de kanskje bare en eller to ganger, men er det egentlig rettferdig? Nei, det er ikke det.

Om andres verden ikke ligner på din, så kan du se på det som en unik mulighet til å utvide din egen verden, istedenfor å avvise dem og gå din vei. Så jeg vil gjerne komme med en oppfordring til deg: Tenk over om det fins en person du unngår fordi samtaler med ham eller henne alltid kjeder deg. Når du har gjort det, når du har funnet denne personen – og jeg vet at du kan finne en, for alle kjenner minst én av dem – så prøv å se for deg hvordan deres univers ser ut. Eller enda bedre: Snakk med dette mennesket og finn det ut! Om du bare tenker deg inn i deres verden, så er jeg temmelig sikker på at du ikke lærer noe nytt, for som jeg sa; tankene dine er deg. Det jeg håper at du kan oppnå ved å gjøre dette, er at du forstår at ingen faktisk er kjedelige. Jeg vil at du skal få et innblikk i en annens verden og se at livet kan handle om mer enn det du ser i dag. Og for å få mulighet til å nå inn til noen andre, så må snakke med de. Du må bli litt bedre kjent med de, du må spørre og grave, du må finne ut hva som lyser opp deres verden og hvorfor!

Jeg tror at om du er interessert i å lære om andres verden, så vil du ikke bare bli kjent med nye mennesker, du vil også bli bedre kjent med deg selv og din verden blir utvidet – den blir større. Og er det ikke derfor vi er her på Jorda? Er vi ikke her for å lære og forstå? Og når vi lærer og forstår, så utvikler vi oss og blir den beste versjonen av oss selv. Og når du er den beste versjonen av deg selv – når din egen verden inneholder et liv du er fornøyd med – er det ikke da man kan si at man lever?

Så her er altså det jeg endte opp med i dag. En tanke førte til en annen, og ordene skrev seg selv. Jo, jeg gjentok nok kanskje meg selv i begynnelsen. Jeg vet at jeg har skrevet det før, det om at når jeg først begynner å skrive, så blir innlegget ferdig på et blunk. Men se hva det førte til. Ikke bare oppfordret jeg deg til å oppsøke en annens verden – jeg innså at jeg selv burde gjøre det også. Jeg visste ikke det før jeg skrev det nå – jeg visste ikke at det var det som var min mening, for jeg har aldri satt ord på det før.

Alle har et helt univers inni seg, men jeg er temmelig sikker på at de aller fleste ikke vet alt om hva dette universet inneholder. Jeg oppdager noe nytt i min egen verden hver eneste dag, fordi jeg tenker tanker jeg har tenkt før, men som stadig utvikler seg til noe mer – noe nytt.

Jeg er ikke kjedelig fordi jeg lever i min verden, og du er ikke kjedelig fordi du lever i din. Alles verden er forskjellig, og det er ikke kjedelig. Det er spennende!

Og vi er heller ikke kjedelige fordi vi gjentar tankene våre om og om igjen, for når vi gjør det, det er da vi er oss.

Skrevet av Malin