Ute med Sjokoladetrynet
Å spise sjokolademuffins er visst ikke bare enkelt. Det fikk jeg se da Lone gjorde et forsøk. Men tro meg, jeg skulle helst ha unngått det…
På mandag tok vi oss en tur til Reine. Solen skinte og vi tenkte vi hadde godt av å lufte oss litt. Vi hadde begge stått opp tidlig den dagen, så ingen av oss var vel egentlig i toppform til en utflukt, men det var likevel godt å lufte nesen. Nei, vent.. Feil ordbruk! Det var absolutt ikke godt å ha en fungerende nese da vi luftet oss, for vi er i Lofoten, og Lofoten på denne tiden lukter ikke godt. Det stinker fisk overalt, og selv om jeg har bodd her i seks år, så klarer jeg virkelig ikke å venne meg til lukten. Folk sier at det ikke stinker, men at det lukter penger, og der kan jeg absolutt ikke være enig. Jeg har ikke fått en eneste krone av å ha overlevd stanken i alle disse årene, og egentlig synes jeg at jeg har krav på erstatning for alle nesehårene som har etset bort hver gang jeg har vært ute eller bare har hatt et åpent vindu. Den dagen noen betaler meg for å leve i denne dødelige lukten, så skal jeg nikke meg enig hver gang noen utbryter: «Dæ stinka ju ikkje! Dæ lokta pæng!»
Vi var altså ute, på tross av fiskelukten, og vi fikk tatt noen bilder. Men som jeg skrev, vi var trette og solen skinte. Det er ingen bra kombinasjon når man skal bli fotografert. Mysing og merkelige grimaser var ikke til å unngå (og det samme gjelder grining på nesen, for jeg klarer virkelig ikke å bli vant til lukta).
Deretter tok vi oss en tur på kiosken, der vi endte opp med noe vi kunne nyte ute i godværet. Jeg valgte en liten sjokolade og Lone valgte en stor sjokolademuffins. I mine øyne var mitt valg bedre, i og med at disse tingene skulle spises ute, offentlig, der hvem som helst kunne se det. For ja, det jeg så da Lone trykte i seg den muffinsen, var ikke akkurat et pent syn. Hun hadde sjokolade over halve ansiktet (kanskje en mild overdrivelse), og jeg himlet mer og mer med øynene.
Hva skal jeg si? Det er klart det er en bra egenskap å ikke bry seg om hva andre tenker, og heller nyte livet fullt ut, men altså…
Nei da, jeg skjemmes ikke over henne. Jeg er selvfølgelig stolt av å ha en søster som tør å være som en femåring. (Men det betyr ikke at jeg alltid trenger å være der når det skjer.)
Tekst: Malin
Foto: Frank Pedersen