Vognliv som voksen

Da jeg var yngre hadde jeg en vogn jeg kunne sitte i for å ha mulighet til å være mer ute. Slike vogner, en såkalt «jogger» fra Hjelpemiddelsentralen, er laget for oss som har fysiske handikapp – og de er også laget for alle aldere. Denne vognen ble lite brukt, for jeg tenkte at det var jo bare babyer og småbarn som brukte vogn. Jeg var jo hverken en baby eller et småbarn, så slikt kunne jo ikke jeg bruke! Det er jo sånn man tenker for å prøve å passe inn, spesielt når man er barn. Vognen ble derfor etter hvert sendt tilbake til Hjelpemiddelsentralen, og min mulighet til å være ute ble gradvis mindre og mindre gjennom årene som gikk.

Jeg bruker vanligvis en elektrisk rullestol, og det har jeg gjort siden jeg var ett og et halvt år. Før klarte jeg å være ute å kjøre selv – så lenge temperaturen var grei. Ble det for kaldt og jeg måtte ha mye klær på, så ble det vanskelig å styre stolen – og snø og regn gjorde det omtrent umulig. Musklene mine, kraften min, har også blitt gradvis mer og mer borte jo eldre jeg har blitt, og dette har fjernet muligheten min for å kjøre ute, selv om været er fint. De få gangene jeg har vært ute har det vært når været har vært helt strålende, og kun på slette veier og slikt. Balansen min er ikke god, siden jeg har lite muskler, og ujevne underlag er noe jeg ble nødt til å holde meg unna. Mister jeg balansen og faller kan jeg fort skade nakke og rygg, og det vil gi meg flere dager med smerte og problemer. Jeg har derfor unngått slikt så mye som mulig.

Jeg har tilbrakt mange år inne, og jeg har bare godtatt at livet mitt er sånn. Hva annet kan man vel gjøre? Enten kan man hate verden og alt man må gjennom på grunn av sykdommen man er født med, eller så kan man akseptere at livet er som det er. Jeg gjorde det siste. Jeg aksepterte at å være ute var noe andre kunne gjøre, men ikke jeg. Livet inne har vært fint, det. Jeg har funnet meg hobbyer og interesser som jeg kan holde på med, uten å forlate huset og påføre meg selv slit og kanskje smerter.

Å akseptere et sånt liv var helt naturlig for meg. Jeg har alltid vært vant til å måtte akseptere slike ting på grunn av sykdommen min. Hvis jeg ikke hadde godtatt sånt, så ville jeg jo ikke ha hatt det bra. Og er det én ting som er viktig for meg, så er det å ha det så bra som overhodet mulig, uansett hva slags situasjon jeg er i.

Klart jeg har vært lei meg på grunn av dette. Alle vet jo hvor deilig det er å være ute og få litt frisk luft. Og jeg har savnet dette. Jeg har savnet det veldig. Selv om man aksepterer situasjonen man er i, så er det ikke til å unngå å tenke: «Enn hvis jeg ikke var muskelsyk? Tenk hvor mye tid jeg ville ha tilbrakt ute da!». Og når man tenker mye på noe, så dukker det fort opp tanker som: «Men, er det virkelig umulig? Finnes det ikke andre alternativer enn å bare godta det og leve sånn?». Og det er når slike tanker kommer at man snur om på mye inni hodet og man finner disse andre løsningene.

Jeg har blitt eldre, og jeg har innsett at hva andre tenker om meg burde ha null betydning på hvordan jeg lever livet mitt. Jeg tok derfor en avgjørelse for noen år siden og jeg fikk meg en ny vogn. Jo da, babyer og småbarn bruker vogn, men hva så? Jeg er jo ikke en baby eller et barn. Jeg er jo fremdeles voksen, selv om jeg også sitter i en vogn! Hva andre tenker når de ser meg i vogna mi, er totalt uinteressant for meg nå. Hvis de vil tro at jeg er et barn, så vær så god! Hvorfor skal jeg bry meg? Jeg får jo endelig være ute!

Her er et bilde fra dagens vogntur ute i herlig vær!

Jeg har ikke sminke på, så jeg var innom tanken på at jeg ikke kunne legge det ut her. For jeg er som mange andre; jeg føler meg mer vel når jeg har sminke på, for jeg synes jeg ser både friskere og mer våken ut. Klart jeg da foretrekker å legge ut bilder med sminke på, for det er slik jeg vil at andre skal se meg. Men jeg var innom tanken i maks to sekunder, før jeg tenkte: «Å, Malin da! Skjerp deg!». Har man først sluttet å bry seg om hva andre tenker, så smitter det over på alt annet også. At den lille motviljen til å legge ut et usminket bilde i det hele tatt dukket opp, er bare fordi dette er en prosess man må gjennom. Man slutter ikke å bry seg helt over natten – i hvert fall gjør ikke jeg det. Men prosessen min har startet, og en dag har jeg sluttet helt å bry meg om andres meninger om meg.

Det kommer nok mange innlegg fra meg i fremtiden om valg jeg har tatt som trosser «frykten» for hva andre tenker om meg. Jeg har tatt mange slike valg de siste årene, og livet mitt har blitt kraftig forbedret. Dette er noe jeg tror mange kjenner seg igjen i når de selv har sluttet å bry seg om hva andre tenker. Og kanskje mine innlegg om dette kan inspirere flere til å gjøre det samme – til å slutte å tenke på hva andre mener. Man trenger jo ikke å bry seg om hva andre synes når det gjelder ting i ens eget liv. Det er kun din egen mening som betyr noe, for det er jo tross alt ditt liv.

– Malin