Det er din skyld

Som vi skrev for et par uker siden, så hadde vi egentlig trodd at bloggen vår skulle fortsette å ha underholdene innlegg fra oss, men ting går ikke alltid slik som man planlegger.

Vi hadde store planer for blogglivet. Innlegg fylt med glede, latter og tull, fine reisebrev og mye sprell. Det fungerte i begynnelsen, men noe skjedde et eller annet sted på veien. På turene våre skrev vi sjeldent innlegg underveis, for vi ville heller nyte ferien enn å skrive hundrevis av ord på en skjerm. Og selv om vi alltid klarte å få innlegg ut av det vi hadde opplevd da vi var kommet hjem igjen, så ble det liksom ikke det samme. Det føltes feil, for vi skulle jo ha ordentlige reisebrev. Noe annet som ikke har gått etter planen, er det at vi startet en blogg sammen, men jeg er den som skriver de fleste innleggene. Da jeg var oppe i 50 innlegg, hadde Lone skrevet 5. Og jeg må jo innrømme at det har vært frustrende og at det har ført til en del irritasjon og klaging, og det har nok kverket litt av motet hos oss begge. Men jeg har innsett at selv om jeg får stor glede ut av å skrive ord etter ord, så betyr det ikke at hun gjør det. Jeg har godtatt den delen nå, og skriver innlegg uten å tenke noe mer over om det egentlig var min tur igjen. Vi har tilpasset oss situasjonen som den er, i stedet for å krangle om hvordan den burde være. Ja vel, så skriver jeg det meste, men Lone leser jo gjennom alt, kommer med forslag til hva vi kan endre på, og godkjenner det. Vi har fått hver vår rolle her, og det fungerer.

Å starte en blogg – og å holde den igang! – er ikke bare enkelt. Faktisk har jeg nylig lært at de fleste som starter en blogg, gir opp i løpet av de to første månedene. Vi har begynt på vårt andre år, og selv om leserantallet øker temmelig sakte, så vil jeg si at vi har klart oss bra. Og det er jo du, leseren vår, som har holdt oss igang, og som fremdeles gjør det. Å vite at vi har trofaste følgere som leser hvert innlegg, enten vi skriver om en ferie eller bare noen tanker vi har, er årsaken til at vi fortsetter å skrive.

Vi liker dere – vi liker deg! Det er din skyld at vi enda blogger, og det var egentlig bare det vi ville få frem i dag. Du er viktig for oss! Takk for at du er her!

Tekst: Malin
Foto: Annie Spratt