Hjul for to

Nå er det en god stund siden forrige innlegg, og vi tenker det er på tide å fortelle deg om hvorfor du har hørt så lite fra oss. Som du vet, så reiste vi til Oslo; en liten jentetur som vi trodde skulle bli helt bekymringsfri, men som endte opp som en stor utfordring.

I fem dager hadde vi det fint. Vi hadde egentlig mange planer og ting vi skulle gjøre, men vi valgte å droppe noen. Vi har det jo koselig uansett hvor vi er og hva vi gjør, så å ta noen rolige dager på hotellet var helt greit. Vi fikk gjort noe av det vi hadde planlagt, som at jeg fikk dratt på et viktig møte (som jeg en dag i fremtiden skal fortelle mer om), og vi kom oss en tur til Drammen (som vi snart skal lage et eget innlegg om). Vi skulle egentlig på en sminkefest også – noe som faktisk var hovedgrunnen til at vi reiste til Oslo akkurat da – men jeg hadde ikke med meg identifikasjon som bevis på at jeg faktisk er såpass gammel som jeg er, og det ble for tungvint med andre løsninger. Hvem klarer å glemme å ta med seg identifikasjon når man vet at man må ha det?! Kan jeg skylde på hunden som ødela Visa-kortet mitt for tre år siden? Det er jo ikke min feil at jeg ikke fikk det nye kortet jeg bestilte én uke før vi skulle reise vel? Og passet husker man jo bare når man skal til utlandet, jo! Vel, uansett.. Det ble ingen fest på oss, men for å være ærlig hadde vi ikke så veldig lyst til å dra dit den dagen uansett, så det gikk jo bra.

Ellers gjorde vi egentlig bare det vi vanligvis gjør på disse turene våre…

Det begynte selvfølgelig med det obligatoriske «Nå starter reisen»-bildet på flyplassen:

Og så det vanlige bildet inne på flyet:

Og vi har fått hjelp til å få bagasjen fra toget til hotellet, av denne herlige jenta som heter Linn-Eva – som vi også endte opp med å tilbringe fire koselige timer med på Peppes:

Vi har vært på kafé og shopping (men hadde visst bare tatt bilde av meg):

Vi har lekt turister og tatt fancy bilde til bloggen:

Vi har møtt en valp (noe som vi også synes burde bli obligatorisk):

Og vi har slappet av på hotellrommet – mye:

Men egentlig vil du vel heller lese om hva som gjorde at turen vår endte som en utfordring – og hvorfor vi begge hadde hjul da vi reiste hjem – så vi skal fortelle deg det nå.

Tirsdag morgen (i forrige uke) skulle vi stå opp tidlig, for vi måtte nå flyet hjem. Vi klarte selvfølgelig å forsove oss, og da vi innså det, spratt Lone opp av senga for å skynde seg – og gikk rett ned igjen. Hun havnet nesten oppå meg som lå i sengen ved siden av, og vi begge visste at det ikke ble noe hjemtur på oss den dagen. Før hun i det hele tatt fikk sagt noe, så sa jeg: «Ring til mamma, du». Det var ikke stort annet å gjøre. Når bekkenet til Lone svikter, så stopper alt opp. Hun kan ikke bevege seg, og når det er bare oss to, så betyr det jo at jeg heller ikke kan bevege meg.

Vi hadde heldigvis sjokolade, Pringles og drikke i nærheten, så vi klarte oss fint frem til mamma kom. For mamma nølte ikke et sekund! På 20 minutter hadde hun bestilt billetter og kommet seg ut av døra hjemme i Lofoten! Det ble jo så klart noen forsinkelser på flyene akkurat den dagen, men hun kom frem til slutt. I rundt 17 timer lå jeg og Lone i hver vår seng på et hotellrom midt i hovedstaden, og det var da vi innså at vi hadde tatt vår siste tur sammen på egenhånd.

Siden flyrutene ikke ville samarbeide, så kom vi oss ikke hjem dagen etter. Onsdagen ble derfor brukt til shopping og spising av god mat (hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?). Lone var litt bedre den dagen og klarte faktisk å gå, så hun ble delvis med på denne kosedagen, før hun måtte tilbake til hotellet og la kroppen hvile. Jeg selv hadde fått meg en liten infeksjon i kroppen, og hadde vært i dårlig form i dagesvis, men det brydde jeg meg ikke så mye om. Jeg kunne vente med å være syk til jeg kom hjem, tenkte jeg (men det er nok sikkert ikke det smarteste man kan gjøre, for man får vel egentlig igjen for det i ettertid).

Dagen etter kom vi oss endelig til flyplassen, med hjelp fra et fantastisk menneske! Berit, du skal ha all mulig ros og skryt for at du alltid stiller opp og hjelper til! Vi er utrolig takknemlige for alt sammen! Og tusen takk for at vi fikk komme på besøk på mandagen og spise middag hos dere! Du, Atle og Linn-Eva er noen nydelige mennesker! Vi er så glade i dere!

Hjemreisedagen vår ble lang. Lone hadde vondt, jeg var i elendig form – og mamma måtte ta seg av oss begge to, samtidig som hun måtte ta hånd om all bagasjen. Har vi noen gang fortalt at vi har verdens beste mamma? Vi har nemlig det. Mamma er vår helt, og vi vet ikke hva vi skulle gjort uten henne! Tusen takk, mammaen vår! Vi er enormt glade i deg!

Til slutt kan vi avslutte med å si at vi har det mye bedre nå! Lone kommer seg sakte, men sikkert. Og jeg ble raskt frisk etter en antibiotikakur. Vi smiler enda.

Og vet du hva? Selv om vi ikke lenger kan reise på lange turer alene, så stopper ikke det oss! Vi har allerede bestilt neste tur! I desember skal vi på julehandel i Oslo – og denne gangen tar vi mamma med oss!

Hvorfor vi valgte Oslo igjen? Vi har noe vi må fikse (som du kan lese om i neste innlegg), og vi har noen vi må møte! Vår kjære kusine Karoline og mannen hennes har fått baby, og hun vil vi treffe. Vi skulle egentlig treffe alle tre da vi var der nå, men det var en av planene vi dessverre måtte droppe.

Ting blir jo ikke alltid som man tenker, men alt blir bedre med et smil. Husk det.

Skrevet av Malin