Når hjertet behøver lyttere

Jeg, som mange andre, kan ligge våken i timesvis i senga, for hodet vil bare ikke slå seg av. Det dukker opp tanker man ikke engang var klar over fantes, og man kan gjøre seg selv gal av mindre. Det som plager meg mest, er tankene som dukker opp igjen og igjen. Spørsmålene jeg aldri finner svaret på, og følelsene jeg aldri snakker høyt om. Jeg kan tenke meg at det er mange som meg – mange som kan ligge å vri og vende på seg i sengen, fordi ingenting føles rett. Jeg har lenge tenkt på å skrive ned tankene som aldri gir seg, bare for å få lufta det for meg selv slik at det ikke blir så innestengt. For er det èn ting jeg har lært i mitt liv, er det at om man aldri tømmer hodet for tanker og hjertet for følelser, kan det faktisk gå galt.

Jeg har alltid holdt kortene tett mot brystet, og som 14-åring møtte jeg rett og slett veggen. Umulig, tenker du kanskje? Hvordan kan et så ungt menneske – som ikke vet hva livet handler om – møte veggen?! Jo, jeg hadde det alltid bra – bestandig, i alle år. Det var iallfall det jeg fortalte til alle som spurte, og det var det jeg sa til meg selv. «Dårlig dag»? Snakker om du’a?! Jeg har det bra, jeg! «Vondt i hodet»? Slutt å syt, det går jo over. Jeg var så streng med meg selv, for jeg kunne jo se med egne øyne at folk hadde det verre enn meg! Jeg fortalte aldri noen hvordan jeg egentlig hadde det – de hadde tross alt sitt å stri med.

Jeg havnet til slutt på sykehuset. De testa meg for alt. De sjekka hodet, hjertet, blodprøver, beinmargprøver, urinprøver. Jeg var ikke syk! Jeg var ikke gravid, jeg tok ikke narkotika, jeg hadde ikke en svulst.

Det starta i lårene, musklene begynte plutselig bare å stramme seg, jeg hadde null kontroll. Det kribla merkelig i magen, og et belte stramma seg over lungene. Svart… Gang, på gang, på gang. Kramper, i alle muskler som finnes i en menneskekropp. Jeg vet ikke, for hjernen min skrudde seg av idet beltet ble stramma. Men det var ikke pent å se på, har jeg blitt fortalt. Å våkne etter noe slik, å våkne med minnet om musklene som spente seg og lufta ikke gikk ned i lungene, skremte meg hver gang. Å se pappa i øynene etter første anfall… Bare tanken gir meg tårer i øynene den dag i dag.

Funksjonelle kramper. Jeg var ikke syk, hjernen min trengte bare en pause og hjertet trengte å prate.

Respirator i et døgn, i frykt for at hjertet mitt ikke takla flere anfall. Jeg vet ikke, men jeg tror det var rundt 70 anfall på noen få dager – det har jeg også blitt fortalt av de rundt meg.

Det er svært stille på intensivavdelinga… Det er mye som skjer, bare veldig stille. Men ikke jeg! Ikke min kropp! Jeg hadde stengt inne så mye at få minutter etter de skrudde av respiratoren, fikk jeg et anfall der det kom umenneskelige, dyriske hyl og ul ut av meg. Det er det jeg er blitt fortalt, for jeg aner virkelig ikke hva som skjedde. Jeg ser bare for meg noen som er besatt av en demon, eller noe annet ufyselig.

Men er det virkelig slik det skal være? Er det virkelig greit å si: «Nå må du gi deg. Tenk på barna i Afrika!»? Kan ikke jeg ha det vondt? Kan ikke jeg ha en dårlig dag, selv om det er andre som har det verre?

Jeg sliter meg selv i stykker. En del av meg sier jeg får lov til å ha det vondt, det er greit å ikke ha det bra, selv om kanskje naboen har det verre. Den andre delen av meg ber meg holde kjeft og bite tennene sammen. Men vet du hva? Jeg tror til og med det finnes barn i Afrika som tenker: «Det er noen som har det verre enn meg».

Selvfølgelig er det greit å ha problemer. Hvorfor skulle det ikke det? Kjenner du noen som fløyet gjennom hele livet – uten å tråkke på en legokloss, uten å hatt kjærlighetssorg, uten å være syk? Det gjør ikke jeg. For det er en del av livet. Det er en del av livet å ha det vondt. Det er en del av livet å ha det vanskelig.

Hvorfor må man alltid svare at man har det bra når noen spør? Hvor mange ganger har du svart «ja», selv om alt inni deg skriker «nei», når noen spør om det går bra? Malin skrev et innlegg i februar som handler om nettopp dette med å være åpen og ærlig og hvordan andre reagerer på det, og mange har nok godt av å tenke litt over disse tingene. Har du for eksempel noen gang svart «nei» når noen spør om du har det bra? Hah, det har jeg! Aldri før har jeg sett noen få det så travelt med å komme seg unna meg.

Alle har dårlige dager og alle opplever noe vanskelig, men det skal man jaggu meg ikke snakke om! Det er på tide vi forandrer på dette!

Skrevet av Lone