Seks dager senere…
Offentlig innlegg fra Malins private Facebookprofil:
Hei alle sammen!
Det er nå seks dager siden jeg la ut det åpne og ærlige innlegget mitt her på Facebook, og på disse seks dagene har det skjedd MYE! Jeg må innrømme at da jeg la ut innlegget hadde jeg ikke hatt særlig mye tid til å forberede meg på hva som kunne skje etter det. Jeg vil gjerne fortelle dere litt om de siste dagene mine, for jeg synes dere fortjener å få vite det.
Det første jeg vil starte med å gjøre, er å takke for all støtten jeg får. Jeg hadde aldri trodd at et innlegg på Facebook kunne føre til så mye omtanke og engasjement. De siste seks dagene har bestått av nesten bare én ting: Nemlig å lese og å svare på kommentarer og meldinger. Jeg er helt overveldet av responsen jeg har fått! Jeg vet ikke engang om jeg klarer å beskrive hvor enormt mye jeg setter pris på alle dere som bryr dere. Jeg er rørt, glad og utrolig takknemlig. Ikke bare har innlegget mitt blitt delt 995 ganger, men det er over 1400 likes og snart 300 kommentarer på det! I tillegg har jeg mottatt over 80 meldinger og en hel haug med venneforespørsler!
Denne saken har vært personlig helt fra begynnelsen av, og slik har jeg ønsket at det skulle fortsette. Jeg har derfor prøvd å lese og like alle kommentarene jeg kunne se, men etter hvert mistet jeg oversikten over dette og jeg har gått glipp av en del kommentarer rundt omkring. Men jeg skal prøve å få lest flest mulig når ting har roet seg litt.
Når det gjelder meldingene jeg har mottatt, så kan jeg si at jeg har lest og svart på hver eneste en! Meldingene har vært en av mine hovedprioriteter, siden dette er meldinger som har blitt sendt direkte til meg.
Tusen hjertelig takk for alle ordene dere har gitt meg! At kjente og ukjente deler så mye kjærlighet, tips og råd er helt utrolig! Noen har ønsket å hjelpe meg, noen har sagt at de gjerne vil være mine assistenter, og andre ønsker å bli kjent med meg og danne vennskap. Jeg blir til og med gjenkjent og får støtte av ukjente mennesker jeg møter «på gaten». Jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal få vist dere hvor takknemlig jeg er. Men en ting kan jeg si: Jeg har aldri hatt så mye energi, og vært så fylt med kjærlighet, som nå. Dere har virkelig gjort at jeg føler meg som et menneske!
Og så vil jeg gjerne fortelle at media har vist interesse for saken min, og jeg har brukt mye tid på å komme med uttalelser til de. Det har blitt publisert flere artikler både på nett og i lokalavisen. I lokalavisen var saken min på forsiden to ganger, hele første side en gang, og hele første og andre side neste gang. Jeg legger ved linker til alle artiklene og innleggene, slik at dere kan lese de om dere ønsker det.
NRK Nordland har publisert tre artikler:
1. http://www.nrk.no/
2. http://www.nrk.no/
3. http://www.nrk.no/
Lofotposten (lokalavisen) har publisert to artikler:
1. http://lofotposten.no/
2. http://lofotposten.no/
VG har publisert innlegget mitt: http://www.vg.no/nyheter/
I tillegg vet jeg om minst én blogger som har delt innlegget mitt: http://www.juneholm.com/
(Send meg gjerne en melding om dere vet om flere)
(Linker til artikler i media og innlegg på blogger vil bli oppdatert i dette innlegget etter hvert som de dukker opp)
Jeg vil også fortelle dere at alt ser ut til å ordne seg for meg. Kommunen jeg bor i har trukket tilbake oppsigelsene og vil gi familien min nye kontrakter. De vil nå fortsette å være ansatt i kommunen, i eget hjem – de vil fortsette å jobbe med meg. Jeg vet ikke helt hva som skjer videre, men jeg håper, og tror, at et samarbeid med kommunen nå er mulig.
I tillegg har jeg enda en STOR ting jeg ønsker å fortelle. Jeg har blitt kontaktet av viktige mennesker på Stortinget, og jeg har fått vite at kommunene ikke følger loven om de nekter brukerne å ha pårørende/familie/venner som assistenter, når det er det vi selv ønsker. Jeg, og alle andre i en lignende situasjon, har rett til å bestemme selv – det står i loven.
En annen ting jeg fikk vite er at en BPAs oppgave er å hjelpe oss til å gjøre ting som andre mennesker klarer selv, som for eksempel å ta en hodepinetablett, til tross for at dette er medisinsk. Å blande inn en hjemmesykepleier er derfor ikke nødvendig når det handler om slike enkle ting. En BPA skal hjelpe brukeren med alt et funksjonsfriskt menneske kan gjøre selv: Lage mat, stå opp/legge seg, gå på toalettet o.l.
Fordi saken min har nådd så langt, og fordi jeg har fått vite disse tingene, ser jeg nå en unik mulighet til å hjelpe flere mennesker i lignende situasjoner. Dette er noe jeg vil få frem i media, for etter at jeg la ut det innlegget på Facebook har jeg kommet i kontakt med enormt mange mennesker som møter på samme problemer i sin kommune. Jeg har kanskje vunnet min kamp, men jeg gir meg ikke der. Nå skal jeg kjempe for alle de/dere andre også.
Og så vil jeg gjerne nevne en ting til midt oppi alt dette. Mange har ønsket å få en mulighet til å følge meg og denne saken videre, og denne muligheten vil jeg gi dere. Jeg og min søster, Lone, har derfor valgt å starte en blogg. I første omgang har vi bare en Facebookside, siden bloggen må bygges og det krever litt mer tid, men vi håper å få igang bloggen raskt. Facebooksiden finner dere her: www.facebook.com/
På innlegget det hele startet med oppfordret jeg dere aldri til å dele det videre, og dere gjorde det likevel (takk!). Denne gangen vil jeg oppfordre dere, for jeg ønsker at flest mulig skal se hvor takknemlig jeg er.
Igjen vil jeg takke dere for alt dere har gitt meg de siste dagene; både stor glede, hjelp og støtte. Jeg skrev lenger opp at jeg nå er fylt med kjærlighet, på grunn av dere, og det stemmer virkelig. Hver eneste en av dere som bryr dere har flyttet inn i hjertet mitt, og jeg kommer aldri til å slippe dere ut derfra igjen! JEG ER GLAD I DERE, HELE GJENGEN!
