Sliten, men hva så?

Det ble visst min tur til å blogge i dag også, til tross for at vi prøvde å motivere Lone til å skrive noe i forrige uke. Jeg får vel bare skrive da, for jeg vil jo holde bloggen igang. Men jeg merker jo nå at å skrive et helt blogginnlegg ikke er enkelt akkurat nå. Jeg har stirret på skjermen i en evighet uten å finne et eneste ord. Hvorfor? Fordi jeg er utslitt. Øyene vil bare lukke seg og resten av kroppen vil absolutt ingenting. Det er bare noen få timer siden jeg stod opp, så jeg burde ikke være utmattet allerede. Det er ikke normalt, men det er sånn de fleste dagene mine har vært de siste månedene, og jeg har ingen anelse om hvorfor.

Jeg vet at jeg har jernmangel og D-vitaminmangel, men dette hadde jeg i fjor og året før der også, og da klarte jeg allikevel å fungere i hverdagen. I år vet jeg ikke hva det er som feiler meg. Jeg synes jeg har prøvd alt – endre kosthold, få i meg mer væske, mer jern, mer D-vitamin, magnesium, være ute, sove mer, sove mindre – men ingenting ser ut til å hjelpe. Vanligvis pleier jeg å bli i toppform etter å ha fått en påfylling av jern hos legen, men nå merker jeg ingen forskjell. Jeg fikk påfyll på torsdag, men likevel sitter jeg her halvt i koma (det føles iallfall slik ut). Det er så slitsomt – og såå kjedelig! Jeg har lyst til å ha masse energi, slik at jeg kan gjøre ting jeg liker å gjøre. Nå klarer jeg ingenting. At jeg i det hele tatt skriver dette innlegget er egentlig litt utrolig.

Og som jeg skrev lengre opp, så har jeg hatt det slik som dette lenge nå. Jeg merker at jeg oftere og oftere tenker på hvordan jeg var før jeg ble sånn her, og jeg savner det. På denne tiden i fjor prøvde jeg å lære meg et nytt språk. Helt ut av det blå fant jeg ut at jeg skulle lære meg fransk, og det var omtrent det eneste jeg brukte tiden min på. Sånne ting gjorde jeg da – fikk idéer, satte meg mål, og fullførte de. Nå klarer jeg ikke. Jeg får nesten ikke tankene til å gå rundt i hodet engang.

Jeg pleier vanligvis å holde innleggene her positive, men noen ganger er ikke alt så positivt i livet, og bloggen vår er jo ærlig. Ikke sant?

Noen ganger må man bare si tingene som de egentlig er, og ikke male et bilde av at alt er perfekt hele tiden. Livet er jo ikke perfekt. Men vil man egentlig ha et perfekt liv? I mine øyne høres det kjedelig ut. Hvis alt er akkurat slik det burde være, så vil man jo ikke kunne utvikle seg og forandre seg. Og man ville jo aldri ha lagt merke til, og satt pris på, de ordentlig fine øyeblikkene. Er det noe jeg har lært i livet, så er det å sette pris på alle de gode øyeblikkene og opplevelsene. Nå betyr en liten stund med energi så mye mer enn før. I går hadde jeg en slik stund, og jeg nøt det så lenge jeg kunne.

Vi kledde godt på oss, hele familien, og tok alle de åtte hundene våre med oss på tur. Det var nydelig vær ute og solen skinte. Hundene storkoste seg, og når de har det fint, har jeg det fint. Å se gleden i øynene deres når de får løpe så mye de bare orker, er en skikkelig energiinnsprøytning. Og det hjalp også å sitte i sola i et par timer etterpå. Å bare nyte solens stråler er virkelig deilig.

Så dagene mine går litt opp og litt ned, men midt oppi det hele klarer jeg å finne små gleder som gjør det verdt alt sammen. En dag er jeg nok sikkert tilbake i den normale tilstanden min, og da vet jeg at selv om hverdagen min inneholdt lite – selv om jeg gjorde omtrent ingenting – så tok jeg i det minste vare på de fine øyeblikkene.

Skrevet av Malin