Snart sydentur!

Vet du hva som er en av de største fordelene med å være lita? Ikke? Vel, da kan jeg fortelle deg det! Er man liten av størrelse, så er klærne små også, og det betyr at man kan ha mange flere klesplagg enn ellers, uten å måtte tenke på plassproblemer! Dette er kanskje ikke noe alle ville ha sett på som en fordel, men jeg gjør iallfall det – spesielt med tanke på at jeg snart skal ut på reise. Jeg plukker ut massevis av klesplagg jeg vil ha med meg, og det er så vidt det vises i kofferten. Dette kan forresten være et lite problem også, for det er for enkelt å ta med seg alt for mye. (Men ærlig talt, kan man egentlig ta med seg for mye klær?)

Ok, ok, det ser litt mye ut (og kanskje er det det også):

Det er dette dagene våre består av nå: Pakking, pakking, pakking! Vi drar til Bulgaria på onsdag i neste uke, og gjett om vi gleder oss! Soling, avslapping, god mat og hygge. Det blir ordentlig deilig! Sommeren her i nord er jo ikke mye å skryte av, så en sydentur er absolutt nødvendig. Vi hadde nylig noen dager med fint vær her, og jeg bodde så og si ute i solveggen. Det er helt tydelig at jeg trenger sol og varme.

Hele turen vår ble nesten spolert da Lone hadde et uhell og falt ned en trapp forrige lørdag. Hun slo halebeinet, og vi var først bekymret for at det kanskje var brukket (noe det viste seg å ikke være). Hun har hatt mye vondt de siste dagene, og store blåmerker, men hun er på bedringens vei – og ferieturen er trygg.

Du skjønner, om Lone ikke hadde kunne vært med, så kunne ikke jeg ha reist heller, med mindre jeg fant en annen løsning. Og akkurat nå har jeg ikke så mange andre løsninger på noe sånt. Jeg kunne ha byttet henne ut med pappa, som også er en av mine assistenter. Da ville det ha blitt en tur med foreldrene mine, i stedet for en jentetur med mamma og søstera mi – og det ville ha vært helt greit. Men jeg er glad Lone kan være med likevel.

Plassen vi skal til er på en måte min og Lones plass. Det var dit vi reiste første gang vi dro på langtur sammen, bare vi to. Denne turen tok vi i slutten av mai i fjor, og det var stort for oss alle. For meg og Lone var det som å reise ut på et eventyr der vi egentlig ikke visste hva som kunne skje underveis. For mamma og pappa, som satt igjen hjemme og ikke var med oss til utlandet for første gang, var det nok mest bare skremmende. Men den turen gikk utrolig bra, og det åpnet seg en ny verden for oss alle. Plutselig var vi ikke lenger så avhengig av hverandre som vi alltid hadde vært.

Det er slik det blir når man er i den situasjonen vi er i: Man blir avhengige av hverandre, på en helt annen måte enn andre mennesker gjør. Det kommer nok en dag i nær fremtid der jeg får flere assistenter og ikke lenger er like avhengig av familien min i hverdagen, men denne tiden er ikke enda. Andre mennesker kommer jeg alltid til å være avhengig av, og akkurat nå er jeg takknemlig for at jeg har familien min, og at jeg alltid kan føle meg trygg.

Noen ser kanskje på det å reise på ferie med familien sin som noe slitsomt. Man blir veldig tett på hverandre, og det kan sikkert bli litt mye for mange. Men for oss går det greit. Vi er jo vant til å være tett på hverandre. Og vi er jo ikke bare familie – vi er jo gode venner også. Så jeg bare gleder meg til å dra på tur med mamma og storesøster. Vi kommer til å ha det helt nydelig!

Oss tre i Bulgaria i august i fjor:

Når det gjelder blogging mens vi er på ferie, så må vi dessverre fortelle deg at det ikke kommer innlegg her på bloggen de neste to lørdagene. Vi har ikke pc med oss og tilgangen på godt Internett kommer til å bli så som så, så vi har valgt å la bloggen være. Men det betyr ikke at du ikke skal høre fra oss. Vi skal holde deg oppdatert både på Facebooksiden vår og på Snapchat! Et bilde nå og da – noen ord om hvordan vi har det og hva vi gjør. Vi har tidligere sagt at vi vil ha leserne våre med oss på tur, så mye som mulig, og vi skal prøve på det.

Skrevet av Malin