Tankenes kraft?
Noen ganger hjelper det å ha is i magen. Man kunne reagert ved å få panikk og å heller jobbe mot noe man burde jobbe med, og det kunne endt med at man kastet bort mer energi enn nødvendig. Jeg valgte å stole på meg selv, og det fikk jeg belønning for.
Som jeg fortalte i et tidligere innlegg, så ble jeg syk på Gran Canaria. Jeg fikk en kraftig halsbetennelse og startet derfor på en antibiotikakur. Da jeg tok denne kuren trodde jeg at jeg var på bedringens vei, for symptomene ble mindre og mindre. Jeg hadde nesten ikke vondt i halsen lenger og trodde jeg slapp unna. Dessverre tok jeg feil, for dagen etter at jeg hadde avsluttet den én ukes lange behandlingen, så begynte det å blusse opp i halsen igjen, og jeg ble heller ikke kvitt hosten.
Dette irriterte meg, for jeg følte jeg hadde fylt kroppen min med medisin uten grunn. Jeg er en sånn person som misliker å putte slikt i kroppen, med mindre det er helt nødvendig. Jeg tar ikke engang noe så lite som Paracet, hvis det egentlig ikke trengs. Har jeg hodepine en dag, så ja vel, den går jo over av seg selv til slutt. Hvorfor skal jeg da prøve å behandle den med noe som ikke hører hjemme i kroppen? Nei, jeg vet at kroppen er konstruert slik at den kan ordne det meste på egenhånd, så da lar jeg den gjøre det.
Men da undrer du deg kanskje over hvorfor jeg følte den antibiotikakuren var en nødvendighet da jeg var i Spania? Vel, da jeg bestemte meg for å ta den, hadde jeg vært sta og sloss mot halsbetennelsen i en uke. Å ha vondt i halsen er ikke egentlig et problem, men da jeg fikk hoste ble det annerledes. Jeg har vært mye syk i mitt liv, og «litt hoste» har alltid vært hovedårsaken til at jeg har tilbragt store deler av livet mitt på sykehus. Med den sykdommen jeg har, så er hoste, altså slim, den største fienden. Jeg har dårlig lungekapasitet, så jeg har ikke kraft til å hoste det opp på samme måte som et menneske med normale lunger. Det gjør at det slimet jeg ikke får opp blir liggende, det samler seg, og til slutt er pusting det tyngste jeg gjør. Det skal ikke være tungt å puste. Det skal være noe av det enkleste man gjør. Og alle vet jo hvilken retning det tar når man til slutt ikke klarer å puste mer. Den retningen har jeg tatt flere ganger, men ved hjelp av medisinsk utstyr og flinke leger, så har det gått bra hver gang. Og som jeg sa; jeg er sta, og det har nok hjulpet mye det også. Jeg er her enda, og jeg puster.
Jeg tok den antibiotikakuren fordi jeg visste at om hosten forverret seg, så kom det til å kreve for mye av meg. Jeg har skrevet tidligere at jeg har hatt en del nedturer i løpet av vinteren og det gjør noe med sinnstilstanden. Jeg ville ikke måtte kjempe for helsen min nå, for jeg var allerede utslitt. Jeg ville være frisk, sånn at jeg kunne lete etter oppturer.
Jeg var så og si frisk den uka jeg var på antibiotikakuren – i hvert fall følte jeg meg frisk. Jeg fikk slappe av igjen, og jeg fikk tenkt. Jeg tror det var en grunn til at jeg ble syk. Jeg tror det er en grunn til at mange ofte blir syk etter mye psykisk stress. Jeg tror det er kroppens måte å minne oss på at vi må skifte fokus. Jeg vet iallfall at det skjedde med meg. Den uka jeg var syk før kuren, tenkte jeg nesten ikke på annet enn at jeg måtte bli frisk. Jeg fokuserte på å puste, på å ta det rolig og ikke overbelaste kroppen min. Kroppen min hadde en stor jobb å gjøre nå og jeg måtte ikke forhindre det. Men jeg visste at kropp og sinn var slitne fra før av, så jeg valgte antibiotika. Ikke som en snarvei, men mer som en hjelpende hånd. Jeg tror kroppen min likte det. Det ga den litt tid til å samle kreftene igjen, og mentalt var jo fokuset mitt nå et helt annet sted enn det hadde vært tidligere når nedturene samlet seg i en stor haug foran meg og jeg slet med å klare å se over den.
Men som jeg skrev, så blusset halsbetennelsen opp igjen. Den ble gradvis verre og verre. Mamma og pappa var bekymret, for de har sett meg syk så mange ganger før. Men jeg hadde dette under kontroll nå. Jeg fortalte at det gikk fint, og de vet at jeg kjenner min egen kropp godt, så de stolte på meg. Til slutt valgte jeg likevel et legebesøk, for jeg ble ikke bedre. Legen min ville ikke at det skulle flytte seg til lungene mine, men hun ville heller ikke at jeg skulle få en unødvenig behandling – det kunne vært et virus og da ville ikke kuren fungert – så selv om vi egentlig burde ventet på svar på prøven, fikk jeg resept på en ny antibiotikakur. Ikke fordi hun mente at jeg måtte ta den, men fordi hun ville den skulle være klar hvis jeg følte jeg hadde behov for den. Hun kjenner meg godt, og hun vet at jeg kjenner min egen kropp. Hun stolte derfor fullt og helt på meg og lot meg avgjøre dette selv.
Jeg følte jeg hadde dette under kontroll nå, så selv om medisinen lå klar i kjøleskapet, så ventet jeg. Jeg ville ha svar på prøven, og det fikk jeg nesten en uke senere. Det viste seg å være bakterielt, og akkurat denne typen var resistent mot det meste av antibiotika. Hadde jeg tatt den kuren som lå i kjøleskapet, så ville heller ikke den fungert. Jeg fikk derfor en ny resept, også denne gangen med beskjed om at det var opp til meg selv om jeg følte jeg trengte den.
Men vil du høre noe fint? Jeg erklærte meg selv frisk noen uker senere – uten noe mer behandling. Jeg har ikke vondt i halsen, hosten forsvant og formen var bedre! Etter seks uker med halsbetennelse hadde kroppen min nå vunnet – fordi jeg lot den gjøre det. Jeg er ikke i tvil og at kropp og sinn hører sammen og er avhengige av hverandre for å fungere optimalt. Fokuset mitt hadde vært på min egen helse og jeg tok livet helt med ro i disse ukene, og jeg liker å tro at det er grunnen til at kroppen klarte å ordne opp selv. Kanskje jeg er teit som tror at jeg har tenkt meg frisk, men, har du noen annen forklaring?
Tekst: Malin F. Pedersen Foto: Frank Pedersen