Tenk hvis…

Pleier du av og til å tenke: «hvis det bare hadde vært sånn og slik, så ville livet mitt ha vært mye bedre»? Du gjør det, ja? Jeg også. Jeg tror det er noe alle gjør i blant. Alle lever seg inn i en verden som egentlig ikke eksisterer, og tenker at den verdenen skulle man gjerne ha vært i. Si at du fikk komme med et ønske som kunne forandret noe tidlig i livet ditt, og det ønsket skulle bli oppfylt uansett hva det var. Det kunne vært hva som helst. Kanskje tenker du at du skulle ha vokst opp i rikdom, eller i et annet land. Kanskje du ønsker å bli født i en annen kropp – en kropp som fungerer optimalt og som aldri kommer til å hindre deg i livet. Det siste er jo noe jeg kunne ønsket. Tenk hvis jeg ikke ble født med en muskelsykdom som gjør at jeg er avhengig av rullestol, andre hjelpemidler, og sist, men ikke minst: folk. Tenk om jeg ikke hadde vært 100% avhengig av andre mennesker for å leve livet mitt.

Jeg hadde en samtale med en venn tidligere denne uka. Vi pratet om en kinofilm ingen av oss hadde sett, og jeg spurte hvorfor han ikke hadde sett den. Han svarte at han ikke hadde hatt noen å se den sammen med, og jeg lurte på hvorfor han ikke bare hadde gått alene på kino. Han forklarte det med at det var kjedelig å gå alene, noe som jeg sikkert burde ha forstått. Og jeg forstod det jo da han sa det. Men likevel tenkte jeg at det må være fint å gå på kino alene. Tenk å gjøre noe sånt alene! For meg er noe så enkelt en slags luksus som jeg aldri kan få. Jo da, noen kan plassere meg i en kinosal, gå ifra meg, og så komme tilbake å hente meg etter at filmen er ferdig. Men det blir ikke det samme. (Og uansett ville jeg aldri ha gjort det av diverse andre årsaker, som at jeg ikke engang hadde fått av meg jakken om jeg faktisk var der alene). Poenget mitt er at jeg tenker på ting som er små for friske mennesker, som noe stort og uoppnåelig for meg. Tenk om jeg kunne gått på kino alene. Tenk om jeg kunne tatt med en av hundene på en fjelltur, bare vi to. Tenk om jeg kunne kjøpt meg en flybillett og reist på besøk til en venn som bor langt unna. Tenk om jeg ikke hadde vært avhengig av alt som jeg er avhengig av. Hvor ville jeg ha vært i dag?

I blant tenker jeg at en funksjonsfrisk Malin ville ha vært Jorden rundt allerede. Jeg ville ha opplevd så mye som mulig. Jeg ville sikkert ikke ha bodd i Norge engang. Jeg ville ha vært et aktivt menneske – tur og trening hver dag. Jeg ville kanskje ha kjøpt meg et lite hus og pusset det opp på egenhånd. Jeg ville ha danset rundt hele dagen. Små ting, store ting. Jeg ville ha gjort så mye mer, om jeg var født i en funksjonsfrisk kropp.

Å drømme om et liv man vil ha, men som man aldri kan få… Slike tanker kan jo gjøre enhver person deprimert. Så om jeg fikk det der ene ønsket, ville jeg ha valgt å gå helt tilbake til starten og endret på noe sånt? Ville jeg ha valgt å bli født i en kropp uten begrensningene jeg har i dag? Svaret mitt er «nei». Jeg ville ikke det, og jeg skal forklare hvorfor.

Om jeg ble født funksjonsfrisk ville barndommen min ha vært bare lek. Jeg ville ha løpt. Jeg ville ha hoppet tau. Jeg ville ha deltatt i alle gymtimene på skolen. Jeg ville ha lekt med de andre barna uten bekymringer for noe som helst. Jeg ville ha fullført hele skolegangen med lite fravær. Og sånn ville det fortsatt – jeg ville ha fortsatt livet mitt totalt uten fysiske hindringer i hverdagen. Alt ville ha vært annerledes, og jeg ville ikke ha vært meg i det hele tatt.

En annen oppvekst, et annet miljø, andre opplevelser og andre holdninger, ville ha gjort meg til et annet menneske. Jeg ville ha vært Malin, men jeg ville ikke ha vært denne Malin. Jeg ville ikke ha vært den jenta jeg er i dag, og det er grunnen til at jeg aldri ville benyttet meg av et slikt ønske. Jeg ville aldri ha valgt å ikke være meg.

Av og til er det fint å tenke på ting som dette. Det du gjerne ønsker deg, er det noe du egentlig ville ha hatt? Har du tenkt på om ønsket ditt kanskje kunne forandret mer enn det burde? Én liten ting kan bety mye, og i blant er det vanskelig å se det. Noen ganger tenker vi bare ting halvveis, og det kan skade oss mer enn det ville gjort om vi virkelig hadde tenkt over det.

Jeg kunne ha tenkt halvveis. Jeg kunne ha vært sint og lei meg fordi jeg ikke ble født i den kroppen jeg alltid ønsket meg som barn, da jeg så de andre ungene som løp avgårde og jeg ble sittende igjen alene, eller da jeg lå i en seng på sykehuset og kjempet for livet på grunn av noe som startet med noe så enkelt som en forkjølelse. Men jeg er ikke sint og lei meg. Jeg er ikke bitter. Jeg er takknemlig. Takknemlig for alt livet har gitt meg, både på godt og vondt. Hver eneste hendelse i livet mitt har gjort meg til den jeg er i dag, og jeg liker den jeg er i dag. Jeg er ikke perfekt på noen måte, men jeg vil ikke være perfekt. Om jeg var perfekt, hvordan skulle jeg da kunne utvikle meg videre som person? Det ville jo ikke vært noe poeng i å utvikle meg om jeg allerede var perfekt, og tenk så kjedelig livet ville ha vært da.

Prøv å huske disse tingene når du graver deg selv ned i «tenk hvis»-tanker. Skal du først grave, så grav deg helt til bunnen. Ikke bare pirk på overflaten. Grav deg ned til bunnen, se på hva du ville mistet om du hadde forandret den ene tingen. Er det noe du egentlig har lyst til å miste, eller er det på tide å klarte opp av hullet du gravde og heller være takknemlig for alt du har?

Skrevet av Malin