Jeg skal på tur!

I blant ordner ting seg. Man kan ha en haug med nedturer, men plutselig snur det seg. Jeg visste at nedturer krever energi, men jeg har aldri tenkt på at oppturer også er utmattende. Men vet du hva? Jeg liker det!

Det er helt greit å være litt sliten når årsaken er at man får den ene oppturen etter den andre kastet på seg!

Jeg skal på tur! I august reiser jeg til Alicante, takket være dere, kommunen jeg bor i, og sist, men ikke minst, to fantastiske jenter som har tilbudt seg å bli med meg som mine assistenter.

Denne turen kommer til å gi meg så mye, for det er ingen vanlig sydenferie. Jeg kommer til å lære så mye som jeg vil ha bruk for i fremtiden, og jeg kommer til å bli kjent med mennesker som kan bli venner for livet. Allerede før reisen har jeg blitt kjent med et par stykker, og en av de er hun ene som skal være min assistent, Heidi som hun heter. Jeg gleder meg virkelig til å møte henne, og jeg tror vi kan ha en veldig fin tid med mye latter sammen! Og den andre jenta som skal være assistent har jeg fortalt om tidligere. Linn-Eva, som jeg og Lone endte opp med å bable med i fire timer på Peppes Pizza i fjor da hun hjalp oss i Oslo, og som ble med Lone på konsert i mai. Hun er jo bare herlig, så jeg vet det blir gøy å tilbringe noen dager med henne! I tillegg kommer jeg til å møte ei jente jeg sist møtte da vi begge var 5-6 år gamle, Kine, som også hjalp meg med assistent til reisen. Og så skal jeg jo møte hele resten av gjengen som skal delta! Alt i alt tror jeg dette blir en minneverdig tur, og nå slipper jeg å gå glipp av den.

Innsamlingen på Spleis.no har resultert i hele 8900 kr. på en uke. Det er en utrolig sum! Jeg fikk dekket alle billettendringene på grunn av denne hjelpen, og det betyr mye. Tusen takk til alle som har bidratt! Dere er vidunderlige!

Jeg kommer likevel til å la innsamlingen forsette en stund til, for jeg vil gjerne kunne spandere en middag eller en massasje på jentene som skal reise med meg. Disse to nydelige menneskene skal være mine armer og ben i dagevis. Det de gir meg er ikke noe lite og ubetydelig. De gir meg tiden sin, fysisk styrke, og de ofrer til og med dyrebar søvn. Betaling for alt dette var ikke engang noe de tenkte på. De ville reise med meg uansett. Men heldigvis har jeg likevel klart å ordne det slik at de skal få en lønn for jobben, fordi kommunen valgte å hjelpe meg. Det gjør det enklere for meg, for jeg hadde ikke samvittighet til at de skulle gjøre alt gratis, selv om de selv syntes det gikk fint.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Alt er i orden til turen, og jeg er bare glad og takknemlig! Så mange mennesker har hjulpet meg å gjøre dette mulig og det betyr enormt mye. Jeg har ikke ord. Tusen takk, alle sammen! Dere som har bidratt med penger, dere i FFMU som har vært tålmodige og hjelpsomme, Heidi og Linn-Eva som skal være assistenter, Kine som ordnet slik at Heidi fikk fri, kommunen, og alle dere som har ønsket at jeg skulle få til dette! (Det høres kanskje ut som en takketale etter å ha mottatt en stor pris, men tro meg, det føles omtrent likedan!)

Jeg slenger ved et sydenbilde fra i fjor…

Tekst: Malin F. Pedersen